Mange tenker kanskje på luft som ingenting, men der tar de feil. Lufta er nemlig gass, og alt stoff i verden, inkludert gassene, er laget av noen bitte små byggeklosser som heter molekyler.
Gass – rastløse molekyler
I faste stoffer som jern eller stein sitter molekylene ganske pent ved siden av hverandre, og holder hverandre fast. Men noen ganger blir de temmelig rastløse. De glir om hverandre mens de slipper taket ett sted og klepper seg fast et annet. Dette gjør at stoffet blir flytende.
Men det er ikke alltid at molekylene gir seg med det! Av og til får de skikkelig makk i rumpa, og klarer ikke å sitte stille i to sekunder. Når alle molekylene har sluppet taket i hverandre og suser rundt i hundreogtjue, er stoffet blitt en gass.
Luft på loffen
Sånn er det altså i lufta. Siden molekylene er så bitte små legger man ikke merke til at de stadig kræsjer inn i oss mens de freser rundt for seg selv. Men selv de minste duppeditter kan gjøre noe ut av seg hvis de bare er mange nok. Når en stor del av selve lufta flytter på seg suser en trillion molekyler av gårde samme vei. Slik luft på flyttefot er vind, og DEN kan man kjenne!
Varm gass og lufthull
Det neste spørsmålet er selvfølgelig: "hvorfor i all verden driver lufta og flytter på seg!!?" Hemmeligheten er temperatur. Jo varmere luften blir, jo mindre veier gassen, og det betyr at en gjeng med gassmolekyler som blir varmet opp (for eksempel av solen), til slutt blir så lette at de fordufter oppover mot himmelen.
Plutselig blir det skrekkelig tomt nede ved bakken, og lufta som ligger i områdene ved siden av blir sugd inn for å fylle hullet. det er dette man kan kjenne som vind! Så neste gang håret flagrer og jakka blafrer, og du raver rundt som et skip i nød, vet du altså at det bare er noen løpske gassmolekyler på vei for å fylle igjen et hull.
Høytrykk og lavtrykk
Når den varme lufta kommer et stykke opp i atmosfæren begynner det å bli forferdelig kaldt, og gassmolekylene blir temmelig blåfrosne. Dermed blir lufta tyngre, og er snart på kjapp vei ned mot bakken igjen.
Når luften driver og raser opp og ned i atmosfæren lager den trykkforskjeller nede på bakken. I ’hullene’ der den varme gassen har stukket til værs blir det mangel på luft, og dermed lavt trykk. På stedene hvor kalde molekyler står i kø for å komme ned til bakken, blir trykket høyt.
Så når meteorologene kliner til med et solid lavtrykk over hustaket ditt vet du at luften er i ferd med å rømme til himmels, og etterlate seg et gedigent tomrom. Og hva har man da i vente? Jo da: hullet må fylles, og dermed begynner det å blåse!