Inni hjernen er det milliarder av nerveceller. Disse er knyttet sammen i et nettverk og det er i disse koblingene hukommelsen sitter. Hver gang vi lærer noe nytt, dannes nye forbindelseslinjer mellom celler i hjernen. Når det først er oppretta en linje, blir det også lettere å få kontakt neste gang! Hvis du har trøbbel med å lære noe, lønner det seg å tenke mye på det som skal inn i hodet. Læring er nesten som trening!
Kan fluer lære engelsk?
Marit Stranden er stipendiat ved Gruppe for nevrofag ved NTNU og undersøker hvordan blant annet nattsvermere kan lære ting. For insekt kan faktisk også lære, de er nødt til å huske og lære for å kunne overleve. Nattsvermeren har noen celler som smaker og noen som lukter. For at nattsvermeren skal lære at lukten av sukker betyr mat, må det dannes en forbindelse mellom cella som smaker maten og den som lukter maten. Marit lærer opp insektet ved å dusje litt lukt på insektet og så gir hun det litt sukker like etterpå. Nattsvermeren liker sukker og stikker ut snabelen sin for å sluke den deilige søte væska. Når Marit gjør dette mange nok ganger lager nattsvermerhjernen etter hvert en ny forbindelse mellom de cellene som registrerer lukta og de som registrerer smaken. Når forbindelsen i hjernen er oppretta, husker insektet hva lukta betyr: Sukker! Mat! Dermed stikker den ut snabelen sin straks Marit dusjer den med lukt, sjøl om det ikke kommer sukker. Men nattsvermeren kan nok aldri lære seg engelsk, for hjernen er verken stor eller kompleks nok til å lære menneskespråk!
Som et bibliotek
Inni menneskehjernen er det plass til nesten ubegrensa mengder informasjon. Selv om haugen med skolebøker virker uoverkommelig nå i starten av skoleåret, så er hjernen vår sulten på å ta imot, bare den får nok tid til å plassere det i biblioteket sitt. Inne i senteret av hjernen ligger en liten dings som forskerne kaller hippocampus. Det betyr havhest og navnet kommer av at den lille dingsen ligner på en ekte havhest. Hippocampus er hjernens egen bibliotekar! Når du lærer at en matematisk formel, så hjelper det jo ikke at den er lagra i hodet ditt, hvis du ikke finner den igjen. Hippocampus holder styr på alle forbindelseslinjene i hjernen og merker seg hvor i hjernen den matematiske formelen ble lagra. På samme måte vet bibliotekaren i et ekte bibliotek hvor du skal finne akkurat den ene boka du leter etter. Uten en bibliotekar, er det umulig å finne fram. Hvis ikke hjernen hadde sin egen bibliotekar, ville det være helt tilfeldig hvilke ting du huska når du egentlig skulle huske at fem pluss fem er ti. Kanskje du isteden huska at fem heter five på engelsk!
Klisterhjerne?
Når man hilser på mange nye mennesker, så glemmer man gjerne navnet på alle sammen straks man har hørt det. Men lærerne husker fort navnene på alle elevene i klassen. Har alle lærere klisterhjerne? Edvard Moser, professor og hjerneforsker ved NTNU, har studert hukommelse hos mennesker og dyr i mange år. Han sier at for å huske bedre, må vi tenke mye på det vi skal huske. Hvis vi skal huske hvor høy Galdhøpiggen er, for eksempel, må vi tenke på både fjellet og tallene og prøve å forbinde informasjonen med andre ting. Akkurat Galdhøpiggen er jo litt lett, for høyden på fjellet er jo de første tallene i to-gangen, 2468 - og så legger man til en fordi det er ett fjell. Da får man høyden som er 2469 meter over havet. Og navnet kan jo forbindes med GAL (er du gal, skal jeg klatre opp der??) og HØ (det er jo Norges høyeste fjell!) og PIGG (kanskje du må ha pigger på når du går over breen for å komme dit?). Hvis du tenker litt på dette, kommer du alltid til å huske både navnet på fjellet og hvor høyt det er! Lærerne trenger heller ikke å ha klisterhjerne for å huske navnet på elevene, de kan bare tenke litt på hver enkelt elev og fundere litt over navnet og hva de forbinder med navnet, så vil det sitte som et hukommelsesspor i hjernen ganske kvikt.
Noen mennesker har nesten fotografisk hukommelse, men for de fleste er hukommelse et spørsmål om trening. Den som har lært seg å huske ganske mye, vil lettere kunne huske enda mer! Edvard Moser forklarer det med at jo flere forbindelser det er mellom hjernens celler, jo flere spor kan den nye informasjonen kobles til. Et minne som det er mange linjer og veier inn til, er det lettere å hente fram igjen. Det er akkurat som hvis du gjemmer en sjokolade på rommet ditt og legger ut tråder i mange retninger fra sjokoladen: Da kan du til og med i blinde finne en av trådene som leder deg til sjokoladen!
Pugge og pese, eller?
De tingene du lærer deg ved å tenke på dem, sitter bedre i hodet ditt enn de tingene du pugger, mener Edvard. Tenkinga hjelper hjernen å lage mange spor inn til det ene minnet.
Men også tradisjonell pugging får også minnene til å sitte, ihvertfall i den rekkefølgen de ble pugga inn. Dermed må du å huske starten på rekka for å huske det som kommer et stykke ut. Derfor kan det jo være lurt når du skal huske gloser at du lærer dem både forfra og bakfra og leser dem i teksten og herjer litt med dem, isteden for å bare pugge dem fra toppen og ned!