NRK Meny
Normal

Hurra for Karamasov!

Lille Iljusja er død.
Han har en dranker til far og moren er sinnssyk.
I begravelsen vil hun ha den lille blomsten Iljusja holder i hånden. Midt inne i den bunnløse sorgen tenner Dostojevski et lys for oss:
Sorgen og lidelsen lutrer.
Fiendene i begravelsesfølget kjenner kjærlighet til hverandre.

Rød rose, Wikipedia
Foto: Wikipedia

Hør: Studio Sokrates: Festspillene i Nord-Norge, del 5 08.10.2011

Se: Studio Sokrates og Brødrene Nymo Quintet, Harstad 24. juni, 2011

Verdens beste roman
En grunn til at jeg stanget meg i gjennom Dostojevskis «Brødrene Karamasov» på slutten av syttitallet var at jeg hadde lest Kurt Vonnegut. Han skriver et sted, jeg tror det er i «Slaktehus 5» at romanen er den beste i verden. Så det måtte jeg jo undersøke. Nå har jeg selvfølgelig ikke lest all litteraturen i hele verden, men jeg syntes Karamasovgjengen var heftig lesing. Den satte spor etter seg. Siden den gangen har jeg lest den to ganger til, nå sist foran Studio Sokratesforestillingene i Harstad i juni.

En ting jeg festet meg ved den gang var epigrammet på første side, før romanen starter. Dostojevski siterer Johannesevangeliet (er det ikke dette evangeliet som kalles «kjærlighetens evangelium»?) Kap 12, vers 24 lyder:

• «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.»

Bunnløs sorg
Lille Iljusja er lett å glemme i farten. Det er han som forsvarer og sloss med guttene som snakker stygt om den fulle faren. Iljusja blir mobbeoffer. Alle de andre barna er jævlige mot ham. Og i siste kapittel av «Brødrene Karamasov» dør den lille gutten.

Men «Brødrene Karamasov» er ei så diger bok, og det hender så mye, at lille Iljusja går i glemmeboken helt til vi hører om ham i epilogen: Drankeren er for en gangs skyld edru i begravelsen, moren har for alltid gått fra forstanden – og nå bærer de den lille kisten ut av kirken. Sorgen er gjennomborende. Og de fleste i begravelsesfølget er barn. De samme barna som plaget og kastet stein på Iljusja.

Hurra for Karamasov!
Det er tolv barn i den siste scenen. Og Aljosja, Dostojevskis helt i «Brødrene Karamasov». (Som Jesus og disiplene). De stopper opp og kaster noen smuler til småfuglene. Aljosja holder en liten tale. Om den gang guttene kastet stein på Iljusja da han forsvarte faren sin. Om hvordan alle var fiendtlig innstilte til ham, men nå er alle sammen fylt av stor kjærlighet.
Det er minnet om den lille Ijlusja som kaller fram kjærligheten, slik blir den lille pjokken til et frø som faller i jorden og dør og som skal bære megen frukt hvis barna som er sammen nå kan spre dette budskapet videre.

Alle føler seg lettet etterpå, slik man gjerne gjør. Aljosja tar barna med seg og går ut av romanen. En av guttene, Kolja utbryter: «Hurra for Karamasov!»

Musikken
Dette er det siste av fem programmer om Dostojevskis «Brødrene Karamasov». Alle opptakene er gjort under Festspillene i Nord-Norge, i Harstad i juni 2011. Musikere denne gangen er Brødrene Nymo Quintet, og hvis du bruker Spotify kan du finne musikken i Studio Sokrates spilleliste i Spotify

1: Academy
2: Tranquility

Knut Borge og programlederen i hver sin retning, foto Roger Hennum

Knut Borge og Lars Nilsen i fri flyt, Harstad, foto Roger Hennum
Foto: Roger Hennum