For en artist som for mange kanskje har gått i glemmeboka, var det muligens litt dristig å starte med en sang som het "Rest In Peace". Mindre dristig var det neppe å avslutte to timer seinere med den helt nye "Your Way" og beskjeden at det ikke ble noen ekstranummere, men Ian Hunter besto prøven med glans.
Plateinnspilling
Konserten på Sentrum Scene tirsdag var den første av to med Ian Hunter i Oslo denne uka. Og anledningen er noe spesiell: etter initativ fra plateselskapet Universal har Hunter alliert seg med et norsk-svensk band og strykerne i Trondheims-solistene for å spille inn både en live-CD og DVD.
Derfor kom Hunter til Oslo allerede før helga, slik at han sammen med hjemmekortene Torstein Flakne og Ketil Bjerkestrand, svenskebrødrene Per og Sven Lundvall, amerikanske Andy York samt Trondheims-solistene fikk anledning til å øve og bli kjent med hverandre før alvoret meldte seg denne uka.
Tangerte forhåpningene
Og la det være sagt med en gang: Ian Hunter overskred forventningene med bred margin og tangerte forhåpningene og vel så det. Samtidig var konserten en grei påminnelse om Hunters styrke som låtskriver, og hans opp gjennom årene kanskje noe lunkne vilje til å utnytte sitt potensial. I hvert fall er det ikke noe smart karrieretrekk å forsvinne for syv år, for deretter å gjøre et likegyldig og visstnok pengemotivert comeback, slik Ian Hunter gjorde på 1980-tallet.
Men tirsdag viste krølltoppen fra Mott The Hoople både at hans låter har tålt tidens tann, og at han fortsatt kan framføre dem med en nerve og innlevelse som gir dem gyldighet den dag i dag. Påminnelsen kom allerede tidlig i settet, med sterke versjoner av "All Of The Good Ones" og "I Wish I Was Your Mother", mens oppgjøret med Bowies 70-talls dekadense i "Boy" var betagende vakkert.
Episk storhet
Selv om den første halvtimen fikk gamle fans til å lukte noe stort, var det først med "Rollerball" og Hunters egen favoritt "Dead Man Walking" (fra hans rykende ferske album "Rant") som det virkelig begynte å lukte brent.
For mens førstnevnte hadde et episk anslag med en framdrift som bygget opp mot et dramatisk klimaks, viste Hunter i sistnevnte at også ballader kan ha sprengkraft, bare de fores med nok nerve og dramatikk. Noe han også sørget for at evigunge "All The Young Dudes" fikk, med en kraftfull versjon som resulterte i lykksalig allsang i refrenget og armene i været under resten av sangen.
Fin balanse
Med tanke på at de ikke har fått tid til så altfor mange øvinger, fungerte samspillet i bandet og med de tallrike strykerne over all forventning. Riktignok måtte det tre forsøk til før Mick Ronsons emosjonelle "Michael Picasso" satt som ønsket. Men bortsett fra det, balanserte Hunter sikkert mellom sine mer rocka partier med elektrisk bandkjør, sine akustiskdominerte pustehull og ikke minst Trondheims-solistenes strykere som med varsom hånd penslet ut passende stemningsbilder til Hunters erkebritiske observasjoner.
Noe overraskende var det primært i et par antatte sikre trumfkort fra Mott The Hoople-tiden at Hunter gikk seg vill. "All The Way From Memphis" ble litt mer baktung enn nødvendig, mens den radikalt nye drakten som han ga "Roll Away The Stone" nådeløst bekreftet at ikke alt som er nytt nødvendigvis også er bedre.
Vitalt gjenhør
Men denne lille nedturen klarer likevel ikke å overskygge gleden av å se Ian Hunter tilbake i storform. For selv om det for låtenes del i stor grad selvsagt handler om et nostalgisk gjenhør, sørget det musikalske spennet og innpakningen for at det fortsatt hørtes både vitalt og aktuelt ut.
CDen og DVDen fra opptakene på Sentrum Scene kommer for øvrig til høsten (september?). Dersom opptakene klarer å fange stemningen på scenen og i salen, er det all grunn til å glede seg til den utgivelsen!
Tekst og foto av Leif Gjerstad.