Det er en sjelden presis og realistisk filmatisering av en historie fra virkeligheten.
Fengselsskildring
Historien utspiller seg i Maze-fengselet i Belfast i 1981. Den nordirske konflikten er på sitt sterkeste.
Fengselet er fylt med unge menn med politisk motiverte forbrytelser bak seg, men de har status som kriminelle. Basta. Altså ikke som politiske fanger. Det kom en klar melding om det fra Margaret Thatcher.
Uten klær
De innsatte krever å få bruke sivile klær, men blir nektet. Så går de nakne, men siden de er nakne blir de nektet å gå utenfor cellen og tømme dobøtta. Da begynner vask- og rengjøringsstreiken.
I cellen Bobby Sands blir satt i, har cellekameraten gjennom lengre tid smurt eskrementer over alle vegger og urinen tømmes inn under celledøra og ut på gangen – og dette skjer fra alle celler samtidig.
Sultestreik
Neste aksjonsform er sultestreik. Den slutter av seg selv for Bobby Sands. Men han ble sensasjonelt valgt til Parlamentet av folket utenfor, mens han sultet seg til døde der inne.
Filmen er realistisk i alle detaljer. Den gjør vondt, men den gir innsikt og det gjør godt.
De magre kroppene er troverdige. Vi kjenner at sårene deres verker. Sminkøren/maskøren har ikke fått navnet sitt på kredit-listene som er lagt ut. Det er hun eller han som har skapt den visuelle troverdigheten sammen med lysmenneske og fotograf, så det er rart at slike fagfunksjoner ikke krediteres nå mer. Det står derimot sju produsent-navn på listen. Produsentene representerer pengene.
Spesiell ånd
Spillet er bemerkelsesverdig. Den debuterende regissøren Steve McQueen har skapt en helt spesiell ånd på settet, for alle, for de bak kamera også, de med lyden, scenografen, kostymøren, rekvisitøren og assistentene, alle som har gjort sitt for å manipulere frem de sterke inntrykkene, bidrar til en harmoni.… Jeg tror de har levd seg inn i innholdet under innspillingen.
Så er alle disse uttrykkene dramatisert i redigeringsprosessen, ikke opp, men ned. Det er ikke en lyd for mye, ikke et lys er for skarpt eller for stemningsfullt, ikke en mime er for stor – det som er for lite i forhold til virkeligheten, gir intensitet til stillheten.
Mye stillhet
Filmen spør ikke mye. Den analyserer ikke mye heller. Den nøyer seg med å se og høre. Men vi spør. Vi ser at fangevokterne spør seg om noe, de også, på sitt vis, men spørsmålene blir ikke uttalt. De har det ikke godt, fangevokterne heller.
Hvordan kunne et av verdens mest kultiverte samfunn, handle så ukultivert?
Jeg gir filmen 5 stjerner.
