Utdrag fra foredraget:
Alle hunder stammer fra ulven. Hunden oppsto en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden med at noen mennesker og noen ulver begynte å leve sammen. Dette er begynnelsen på en fantastisk historie om det eldste husdyret vårt. Ingen andre husdyr har den samme variasjonen i utseende og atferd som hunden. Alle mulige farger, pelsvarianter, størrelser og spesialisert atferd som har oppstått er resultatet av det mest imponerende avlsarbeidet i verdenshistorien.
Biologisk Stilling ledig - annonse
Vi må tenke som evolusjonsbiologer for å forstå hvordan ulven kunne utvikle seg til hund og videre til mangfoldet av hundetyper. Vi må se på deler av menneskeskapte miljøer som mulige nisjer. En nisje er ”rollen” en organisme fyller i et økosystem. Menneskets kulturelle utvikling skjøt fart i etterkant av siste store istid, og med det oppsto det stadig nye ”roller” eller nisjer i økosystemene vi skapte rundt oss. Det var en slags evolusjonære ”stilling ledig” - annonser.
Vi begynner hos steinaldermenneskene. Da hunden oppsto, var alle folkeslag jegere og samlere, og de levde som nomader. Den lille boplassen og buffersonen omkring besto derfor ikke særlig lenge – kanskje gjennom en fangstsesong på en eller annen dyreart, eller gjennom en årstid langs et fiskerikt vassdrag.
Mange antar at hundens nisje opprinnelig var som åtseleter og søppelspiser. Men steinalderfolk måtte utnytte så godt som alt på dyrene de drepte, så det var ingen god forretningside å basere livet sitt på avfallet etter dem. På noen steder med veldig rike matkilder, kunne nok folk bo over lengre tid, og hos dem var det plass for hunder som tuslet rundt i leirene og levde av det de fant på avfallsdyngene. Men det fantes jo ingen hunder ennå! Ulven derimot, var så vanlig at ingen brydde seg noe særlig om den. Det er mange eksempler fra steinalderen på kunstneriske framstillinger av dyrearter, men ulven var ikke noe favorittmotiv.
Hvorfor ble ulven tam?
Da de første ulvene ble tamme, fikk de tilgang på mat som åtsel- og søppelspisere. Kanskje klarte de å supplere dietten med litt jakt. Kvaliteten på menyen var elendig i forhold til det ville ulver kunne meske seg med: De ville ulvene levde av det beste kjøttet, innvollene og fettet de kunne få tak i. Da ”urhunden” oppsto, var verden et hav av optimalt ulvehabitat med steinalderboplassene som uattraktive ”øyer” av lavere kvalitet. Ingen vill, frisk ulv ville trekke dit for å leve av rusket og rasket etter oss. Der måtte den jo også konkurrere med mange andre arter om godsakene.
Så hvordan ble ulven tam, når livet hos oss kunne være mye dårligere enn i det fri? Mange tror at ulver ble fanget inn som valper og vokste opp hos folk. Det skjedde med mange andre arter også, både fugler og dyr. Likevel var ingen annen art så rede til å sosialisere med folk som ulven. Mye av grunnen til at ulven ble stamfar til det første husdyret, er at ulven og mennesket likner hverandre. Vi lever begge i familier, og er avhengig av et komplisert kommunikasjonssystem for å kunne samarbeide. Vi er i stand til å knytte sterke sosiale bånd til andre i familien og trenger lang læretid hjemme hos mamma og pappa før vi kan klare oss selv.
Miljøtrening
Fra forskning vet vi at ulver som vokser opp i fangenskap og senere settes fri må leve av små og lettfangede byttedyr hvis de skal lykkes som jegere. Selv om de rent genetisk er fullverdige ulver, så mangler de ”ulvekulturen” – den kunnskapsbasen som ville ulver har bygd opp gjennom utallige generasjoner. De tamme ulvene har ikke hatt foreldre som har lært dem det ville livet, og kan trenge lang tids læring over flere generasjoner før kunnskapsbasen er noen lunde gjenetablert. Hvis folk tok med seg ulvevalper hjem som leketøy for barna, så ville ikke valpene få miljøtreningen de trengte for å kunne fungere som ”ordentlige” ulver.
Miljøtrening er jo et velkjent begrep for seriøse oppdrettere eller valpeeiere. De lar hundene oppleve mye de første 12 – 16 ukene av livet, slik at de skal bli veltilpassede hunder som voksne. Ulvevalpen hos mennesket mistet all føling med det frie livet, og all sosialisering som foregår i en flokk ville ulver. Med utdannelse til ”villmarksliv” helt ute av kontroll, var de første tamme ulvene trolig dømt til å finne det meste av maten sin nær oss. Steinalderboplassen og buffersonen omkring den var plutselig det eneste stedet hvor hundens stamfar kunne overleve – i et hav av villmark som var ukjent og kanskje direkte livsfarlig. Ulvene trengte ikke en gang å bli fullstendig tamme, så lenge vi ubevisst nektet dem utdannelsen som ville ulver fikk. Dette var det usynlige båndet som vi ubevisst holdt ulven i, og vi lot ulven bli.
Voktere og kosedyr
De lærde strides om hvorfor vi gjorde det. Kanskje var ulvene voktere, jaktulver eller simpelt hen kamerater og kosedyr. Det kan også hende at tamme ulver holdt andre plagsomme og kanskje farlige åtseletere borte fra leirene. Noen indianerstammer i Nord-Amerika tilber ulven, og regner ulven som en likemann eller til og med som sin egen stamfar. Kanskje var det en eller annen ”ulvetilbedelse” hos de som skapte hunden for titusener av år siden, men det blir bare spekulasjoner. Uansett lovpriser vi hunder som viser mot, intelligens, lojalitet eller utholdenhet – og det er de samme egenskapene som mange frykter hos ulven.
De første ulvetemmerne visste ingen ting om hunder – de hadde jo aldri sett en – og derfor avlet ingen bevisst på ulver i påvente av at hundeliknende dyr skulle dukke opp. Årsaken til at ulven ble til hund ligger i det totale miljøskiftet fra livet i det fri til livet på boplassen: De tamme dyrene mistet behovet for en prikkfri fysikk. De mistet behovet for en fullstendig omsorgsatferd overfor valpene, og behovet for å forsvare et stort territorium falt også bort. Det var jo ikke lengre nødvendig å monopolisere alle viltressurser i et område. Det var heller ikke nødvendig å kommunisere perfekt for å kunne samarbeide i en flokk. Ulvens skyhet var det heller ikke behov for, og på boplassen var det ikke nødvendig å reagere lynraskt, eksplosivt og ”riktig” på stress.
Måtte kunne tåle feil
Dette er likevel bare halve sannheter, for egenskaper jeg nå har nevnt gjorde ulven direkte uskikket til å leve hos oss. For å passe inn, måtte ulven bli mindre sky og mer avstresset, slik at den tålte alle våre forstyrrelser. Den måtte heller ikke være aggressiv og territoriebevisst, og den måtte for eksempel kunne akseptere at folk kommuniserte ”feil” med den.
Selv fullstendig tamme ulver kan ta det svært ille opp hvis vi bryter ”høflighetsreglene” i ulvespråket – hunden derimot, er mer generøs og tilgivende hvis vi oppfører oss feil. Som ulve- og hundeeksperten Runar Næss har sagt, så ville ikke hunden ha oppstått derom vi kunne ha hatt ulver. For så vidt kan vi godt ha ulver i stedet for hunder, men da må vi ha hver vår dyrepark! Dyr som viste uønskede egenskaper ble ignorert, jaget bort eller drept av de første ulvetemmerne, og dermed var prosessen med å domestisere ulven i gang.
Avvik blir til regelen
Domestisering er å avle på egenskapen ”tamhet”. I vårt tilfelle betyr det å favorisere de ulvene som av arv var tammest. Denne prosessen hadde ikke noe mål eller retning. ”Det bare ble sånn” fordi urhundene tilpasset seg nisjene i det nye miljøet. Det ble behov for å være liten, fordi et lite dyr trenger mindre mat enn et stort dyr. Til nå hadde ulven vært en del av en velfungerende familiebedrift, mens de første hundene ble vandrende enmannsforetak. Forfedrene våre tok til seg noen ganske få ulver av hele den enorme ulvebestanden på den nordlige halvkulen. Stamdyrene som ga opphavet til hunder bar med seg bare en bitte liten del av den genetiske variasjonen i ulvebestanden de kom fra. Det ville være avvik fra ”normalulven”, og avvikene kunne spre seg fort gjennom de små bestandene i leiren.
Resultatet ble ganske fort litt unnselige dyr uten voldsomme reaksjoner på forstyrrelser. De første delene av domestiseringen gikk fort, selv om det er vanskelig for oss å anslå hvor fort det gikk. Dyrene var ikke til bry eller hinder for menneskelig aktivitet, for da hadde de blitt drept. De var så avstressede at de kunne leve nær oss, og til og med føde valper hos oss. Nå trengte ikke foreldrene å utdanne valpene til et komplisert ”ulveliv”, bare valpene ble store nok til å tusle rundt og finne maten selv. Starten på eventyret om hunden er nettopp det: ”Urhunden” overlot til oss å fostre opp avkommet sitt! Derfor er heller ikke hunden i stand til å ta vare på avkommet sitt slik en ulv gjør. Det ville også ha vært bortkastet tid og energi. Hannhunder har nesten ingen ting igjen av nedarvet atferd når det gjelder omsorg for valpene.
Hør hele foredraget torsdag 25. november kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 27. november kl. 7.03, i P2!
John Unsgård
f. 1966, er cand. scient. i økologi, forfatter, bokillustratør og forlagsredaktør. Han har utgitt bl.a. "Rådyr og rådyrjakt i Norge" (1996), "Ulv i Norge" (1998), "Alt om kaninhold" (2001) og "Hundens historie - fra ulv til hund" (2004). Han har dessuten illustrert et 60-talls bøker innen jakt og naturforvaltning.
