Anmeldt av Leif Ekle
Roman: Hundehode
Forfatter: Morten Ramsland
Oversettelse: Knut Johansen
Forlag: Aschehoug Forlag, 2006
Den danske forfatteren Morten Ramsland har ikke bare norske familierøtter. Han har stor suksess med sin familieroman Hundehode som for en stor del foregår i Bergen. Nå kommer den på norsk.
Farfar Askild har aldri egentlig fortjent sin heltestatus fra krigens dager. Men folk ble sent til Sachsenhausen og Buchenwald for kreativ forretningsdrift også, for eksempel ved å stjele trevirke fra tyske lagre, for så å selge det tilbake noen uker senere.
Det gjorde også Askild i Bergen. Det dumme var å bli tatt. Derfra var hans tyske reise like jævlig som for de fleste andre, kanskje verre.
På flukt
Jeg starter omtalen av Morten Ramslands «Hundehode» med Askilds historie av to grunner. For det første er det der boka starter, med Askild på flukt over ei slette øst i Tyskland med bikkjer og soldater hakk i hæl.
Men like mye fordi Askild er det nærmeste vi kommer en hovedperson, ved siden av fortelleren. Det er Askild som har den rødeste tråden gjennom denne merkverdig fine romanen.
Asger, fortelleren, er kunstmaler og heter så fordi han etter tradisjonen burde vært oppkalt etter sin farfar, Askild. Men dennes stjerne var så lav ved dåpstider at det ikke ble aktuelt. Dermed ble det altså et kompromiss.
Styrer fortellingen
Det er han som styrer netegningen av denne familiens store og små milepæler og begivenheter, både store og små, deilige og skrekkinnjagende.
Ikke bare forteller han. Men parallelt med at han motvillig nærmer seg de siste epsisodene, som er en bekjennelse og en slags oppsummering, har han spent opp en rekke tomme lerret i søsterens hjem. Mens han forteller, maler han. Også det har han fra farfar Askild, skipsingeniøren som helst ville være kubist - i tillegg til full.
- Et umulig lappeteppe
Å gjengi et sånt lappeteppe av historier som binder denne familien Eriksson sammen, er ganske umulig på et par minutter. Fra Nordland til Bergen til Danmark, fra enkle kår via skipsrederfamiliens status og fallit til nedturen, men aldri mye normalitet.
Tro meg heller på at Morten Ramsland, gjennom sin respekt for og kjærlighet til sitt persongalleri, sin kunnskap om tidene som har gått og sitt muntert-sørgmodige språk, maler fram en lang rekke brokker av levd liv. De er morsomme, triste, katastrofale, men altså deler av liv slik de nå engang leves.
- Beskjedent
Nesten beskjedent leverer Ramsland sin familieroman, i det store og hele utmerket oversatt av Knut Johansen. Men i blant føles det merkelig at han velger å la erke-danske uttrykk uten norsk motstykke stå uoversatt.
(Kulturnytt, NRK P2 31. juli 2006)