Av Jon Refsdal Moe
På dagen ti år etter prinsessens død, hadde forestillingen "Dead Diana: Decade" premiere på Black Box Teater.
Førstesidestoff
Få norske scenekunstnere har i dag en så dedikert tilskuerskare som Kate Pendry. Og få norske scenekunstnere får i dag den samme typen medieoppmerksomhet. Den britiske skuespilleren som innvandret til Norge midt på nittitallet, har flere ganger vært førstesidestoff i skandalesultne tabloidaviser. For tre år siden var det med forestillingen "Tales from a wicked child", som viste bilder av kjente overgripere og ofrene deres. Nylig ble det ramaskrik igjen, da det ble kjent at hun har fått støtte til et prosjekt ved navn "Pornography". Kate Pendry er blitt mediefenomen like mye som kunstner, en pressen gjerne halser etter på jakt etter skandaler.
Og det er egentlig litt rart, for selv om hun behandler vanskelige temaer som vold og seksualitet, er forestillingene hennes ofte svært stillferdige, og med dypt humanistisk tankegods i bagasjen.
Spinner rundt samtiden
- I will not go quietly, sa prinsesse Diana i et av sine siste og mest berømte intervjuer. Og det er tydelig at Kate Pendry har tatt henne på ordet. Med et brøl inntar hun Kate Pendrys kropp, manet frem som under en spiritistisk seanse.
Fortumlet, men etter hvert mer scenevant begynner hun å fortelle fra sitt eksil i paradis. Og snart inviterer hun også andre døde ikoner ned fra himmelen og ned i Kate Pendrys kropp. Og rundt prinsesse Dianas monolog spinner Pendry en fortelling om de ti åra som har gått siden hun døde. Snart inviterer Diana også andre døde ikoner fra himmelen og ned i Pendrys kropp. Ikke bare prinsesse Diana selv, men også Saddam Hussein, John Lennon og Marilyn Monroe vender tilbake fra de døde for å fortelle om livet på den andre siden.
Forestillingen blir nesten som et stand up-show der skuespilleren imiterer kjente personer. Også her brukes humor og sarkasmer. Men det er med en helt annen agenda enn å få publikum til å le. Gjennom de døde ikonenes monologer konstruerer Kate Pendry en fortelling om de ti åra som har gått siden prinsesse Diana døde. De ti årene vi fremdeles regner som vår samtid.
Sorgarbeid
I "Dead Diana: Decade" har Kate Pendry samarbeidet med lydkunstneren Per Platou. Fra en mixepult bak i salen vrenger han stemmen til Pendry, slik Jimi Hendrix en gang vrengte den amerikanske nasjonalsangen. Resultatet er en kakofoni av andre stemmer, voldsomme og skremmende, som i en skrekkfilm. Men i fortellingen om angrepet den 11 september, får vi bare høre lydopptak av telefonsamtaler med vettskremte ofre. Da tier også Kate Pendry stille.
"Dead Diana: Decade" er et stykke sorgarbeid. Ikke først og fremst for de ikoner som får snakke gjennom Pendrys kropp, men for alle de som ikke kom til orde, mens vi hadde blikket festet mot tv-skjermen. Den er på ingen måte provoserende, men et sterkt og relevant stykke samtidsteater.