Showet kalles "det beste fra 3 store entertainere". Og kan det bli bedre enn toppnumre som "Anthem" fra "Chess" sunget av en Tommy Kørberg i magisk storform - eller "Only The Lonely" overraskende perfekt sunget av Øyvind Blunck. Da gjør det lite at gjenlytterprosenten er stor. Roy Orbison ville nikket meget fornøyd til Øyvind Bluncks tolkning - betagende vakker var den.
Jan Werner
Jan Werner har alltid hatt en spennende stemme, og nå er han i en kunsnterisk vekst av de store. Og i en tekstet versjon av "Gabriels Obo" blir velklangen så stor, og applausen så stormende, at taket i Oseberg Kulturhus hever seg et par hakk. Og for et trøkk han har på røffere stoff som "Holy Diva"!
Men litt tilbake til Tommy Kørberg. For en scenesjarm og karisma denne svenske urkraften har! Når han for eksempel gir oss en svensk versjon av "Bridge over troubled water" reiser hårene seg på hele kroppen. Musikken sitrer i blodet av hver tone han synger. Og når da i tillegg orkesteret nærmest pakker ham inn i velklang, ja DA kan man bare ikke ha det bedre...
Tommy boy
Kørberg sier i en av mellomsamtalene i showet at en god stemme er som en god vin - den blir bare bedre med årene. Dette tiltredes. Vi har fulgt ham siden han sang "Judy, min venn" i Melodi Grand prix på 60-tallet, og røsten har aldri vært bedre enn nå.
Litt om samspillet. Allerede i starten får vi dem i shownummeret til The Rat Pack, "Sam's Song", og de mestrer humoren. Og i et kostelig forsøk på å utspille hverandre i smørtenorslageren "O Sole Mio", viste de tre en en herlig dose selvironi i skjønnsangen - ikke minst Jan Werner, som virkelig overdriver praktfullt sin skjelvende hake og shevroterende stemme.
Blunck, rosen og Alstedt
Det ble opp til Øyvind Blunck å være det komiske alibi, og det er en rolle han mestrer helt ut til fingerspissene. Få kan som ham utøve både fysisk og musikalsk klovneri. Og det ble også plass til en ny figur. Den noe fallerte og fordrukne artisten Thirsty Peterson, en herlig gubbe. Men denne er dessverre skjemt litt av en ikke altfor morsom tekst. Men når han som Thirsty smeller til med "What's new pussycat", er mye tilgitt.
Samtidig er det ikke helt forløst, og noe platt. En gammel idé. Og ved Fridtjofs besøk, i holmgang med sitt svenske motstykke Melker, virker det som om man stoler på at Bluncks humortalent er nok. Men tenk hvor mye bedre det hadde vært om forfatteren hadde forsøkt med litt overraskende originalitet. Minus i margen av manus her...men samspillet mellom Blunck og Kørberg slår gnister, der som ellers i showet.
Å, den som var en løvetann - i Tønsberg!
I de verbale mellomspillene de tre gutta i mellom derimot, opplever vi både spilleglede og glimt i øyet. De må jo virkelig ha det godt sammen på scenen.
Og i et sveip gjennom hele den svenske musikkarven, med alt fra Bellman og Taube til Vresvijk, ser man hvor lekne de er sammen. Et potpourri for øvirig glimrende satt sammen av Ivar Tindberg. Og så må vi røpe vår litte favoritt i forestillingen: Kørberg som synger "Å, den som var en løvetann". Kørberg gjør Prøysen til en ny opplevelse.
To ting må nevnes helt spesielt: Orkesteret og koret, som er flott arrangert av Øystein Lund Olafsen og Tommy Berndtsson. Og lysdesignet til Anders Busch. Dette er med på å lage en fin gavepakke for folk som liker en god showopplevelse.
Og så må vi ikke glemme Erik Valderhaug som har lysdeisgnet. Han har full kontroll over både sterke stemmer og toppmusikanter.
Man sier at når regi ikke merkes, er den som best, og isåfall har Svein Sturla Hungnes et regigrep av de store, noe vi jo vet godt fra før...
Konkulusjon: Sangen står til innertier, men det må bli minus for uforløst skrivearbeid i de humoristiske sekvensene. Men allikevel - en fet, swingende nier blir det.
Av Rune Alstedt og Andreas Diesen
Tilretteleggelse ved Karin Wetlesen