NRK Meny
Normal

Hovmod fører til fall

Ikaros var ulydig. Han hørte ikke på formaningene til faren, Daidalos, og styrtet i avgrunnen. Grekerne instistrerte på at hovmod fører til fall. Er det riktig?

Sofokles forteller oss at hovmod fører til fall. At den dumdristige må bytte bort lykken med ulykksalighet. At den som ikke vil høre får føle. Men er livet sånn? Er det sånn det er å være født til menneske? Får den hovmodige, arrogante, dumdristige og overmodige alltid som fortjent? Nei. I menneskelivet er det dessuten sånn at uskyldige rammes av skjebnens piler mens den som har fortjent en elendig skjebne står på verandaen og plystrer en polka. På meg virker det som om Sofokles likevel insisterer på at det straffer seg for mennesket å strekke seg lengre enn gudene tillater.

Hør: Studio Sokrates om Sofokles «Antigone» og Blossom Dearie, del 2

Håp og trøst

En trøst er det naturligvis å forestille seg en rettferdig gud som før eller siden bringer straff til synderne og rettferdighet til de uskyldige.

Håpet ser ut til å få næring av grunnløs og tilfeldig lidelse eller av uretten som rammer oss. Sigmund Freud mente at vår bevissthet er slik innrettet at det ubehagelige og smertefulle fortrenges naturlig fra tanken vår og at vi yter motstand når ubehaget truer med å dukke opp i bevisstheten. Sånn sett viser Freud oss at det er naturlig å bearbeide den ubehagelige oppdagelsen det er å innse at hovmod ikke alltid fører til fall – at den urettferdige lever gode dager – mens uskyldige rammes.

Kanskje blir det psykiske presset for stort til at vi gidder å fortsette med å formere oss – å utsette nye individer for skjebnens tilfeldige spill med oss. Kanskje det er arten som verner om sin videre fortsettelse ved å strukturere bevisstheten slik at den lærer å tåle inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv? Mulig det.

Hovmod

betyr ringeakt for andre, overdreven stolthet, i følge bokmålsordboka. Men er det automatisk straff innbakt i det å ringeakte andre eller gudene? Nei. Ingen automatikk. Det følger ikke av det at jeg ringeakter andre – at jeg derfor blir felt. Men Sofokles instisterer i sine tragedier på at hovmod fører til fall.

De siste ordene før teppefall i tragedien Antigone framføres av koret: -Av alt som kan trygge vår lykke på jord er visdom det første. Ei sømmer seg tross mot gudenes vilje. Hovmodige ord fra pralende munner blir straffet til sist med veldige slag.

Hvor bringer dette oss?

-Vi bør ei strebe etter mål vi ikke kan nå, sier Ismene til Antigone, og høster hennes forakt til svar. Her lar Sofokles Antigone bære fram en meget avgjørende innsikt, tror jeg. Nemlig den at vi bør streve etter mål vi ikke kan nå. Målet om matog demokrati til alle mennesker på jorden er antakelig uoppnåelig.

Men vi må likevel arbeide som om det var oppnåelig. Ellers mister vi vår verdighet som mennesker – og blir til dyr – eller beist. Slik er det også med Lastene: Hovmod, misunnelse og hat er uløselig knyttet til mennesket. Skal vi derfor slutte å anstrenge oss for å gjøre lastene få og dydene mange?

Blossom

Jazzartisten i dagens utgave av Studio Sokrates, Blossom Dearie (1926) setter mine blytunge spekulasjoner i et delikat lys. Overser jeg leken, gleden, soloppgangen og all skjønnheten som også finnes i det livet vi er skjenket på jorden. Solen som skinner på den hovmodige skinner også på den fromme. På en underfundig måte minner Blossom Dearie den metafysiske spekulanten på det vanskelige i livet:

Å lære seg å tolerere kabaler som ikke går opp. Å lære seg å leve med utilstrekkelighet, at rettferdighet er noe som hele tiden må etterstrebes. Kort sagt: å lære seg å leve med paradokser. Eller som Blossom så sjarmerende sier det: -I belive in the Lies of Handsome Men…….Døm sjøl! Spørsmål eller kommentarer sender du til Studio Sokrates

Musikken

¨

1. Peel Me A Grape (Dave Frishberg) 3'10

Blossom Dearie

Daffodil

2. Lies Of Handsome Men (Francesca Blumenthal) 2'57

Blossom Dearie

Daffodil

Studio Sokrates om Sofokles tragedie Antigone, 28. sept 2002