Gjennom en hel generasjon var Erik Bye en opinionsdannende kjempe i norsk kulturliv. Hans engasjement for menneskeverd og fred og mot atomvåpen og rasisme, besto sålenge det var pust i ham. Han etterlater oss i et kaldere klima. En epoke er over.
Motstandsmann og eventyrer
Norges mest prisbelønnede radio- og fjernsynsmedarbeider var født våren 1926, i byen der skyskraperne rager like høyt på Manhatten som Eriks bauta skulle komme til å rage i det norske landskapet.
Operasanger Erik Ole tok familien med tilbake til Norge da depresjonen kom. Da var Erik 6 år. Først til Ringerike, senere til Nordstrand i Oslo.
Under 2. verdenskrig gikk tenåringen Erik med i motstandsbevegelsen. I diktet "Feighet har ingen råd til" beskriver han farens raseri når han griper sønnen på fersk gjerning med våpen i sekken. Han slutter diktet slik:
- En drittgutt-"kriger"/satte seg på sengekanten/med en fallskjermsendt/britisk håndgranat i neven/og skjønte/at krigen/der ute i natten/ikke var en roman av/James Fenimore Cooper. ("Tilbake til sangene" Cappelen 1994).
Tenåringen Erik måtte reise til Sverige; der ble han med i de norske polititroppene.
Studieårene i USA etter krigen, brukte han til en oppdagerferd på dette kontinentet. Han studerte journalistikk, tok Master of Arts i engelsk og amerikansk litteratur ved University of Wisconsin og strøjobber som sjauer, lastebilsjåfør og fabrikkarbeider underveis. Og sang og spilte gitar. Kunnskapen fra USA-årene og tiden som sjømann ble en viktig ressurs i de programmene han senere laget i NRK.
Samlet landet
Etter studieårene var han knyttet til Associated Press fra 1953-55. Erik Bye fikk sin spisskompetanse i radiojournalistikk i BBC før han ble ansatt i NRK i 1958.
Han evnet å kombinere det meget populære med et sterkt, seriøst engasjement i alt han foretok seg. Gjennom radio og fjernsyn samlet han - på sitt rause vis - hele landet til felles fokus i mer enn 30 år.
Sjømannsprogrammet, "Vi går om bord" ble i årevis en del av de norske juletradisjonene.
I 1983 var han en av de første programlederne for Frokost-TV. En av hans siste TV-suksesser, en programserie som preget hans syn og diktning det siste ti-året, var "Jakten på Mangas Coloradas" fra 1992. En historisk oppdagerferd sammen med en apache-indianer fra USA.
Erik Bye engasjerte seg for de svake i samfunnet. Han var særlig opptatt av norske krigsseileres vanskelige livssituasjon etter krigen og norske sjøfolks situasjon generelt. Gjennom programmene i NRK ledet han innsamlingsaksjoner til fordel for blant annet krigsinvalidehjemmet Bæreia og for den nye redningsskøyta "Skomvær II". Senere ble han æresmedlem av Redningsselskapet og fikk en redningsskøyte oppkalt etter seg.
Visekunstneren
Med sin flotte stemme og meningsbærende poesi tok han oss med i sangene sine: på havet i "Hildringstimen" og ut i verdensrommet i "Vårherres klinkekule". Han betydde enormt for visekunsten og var fast i radioprogrammet "Søndagsposten" med Otto Nielsen og Alf Prøysen. Han var også et sentralt medlem av "Visens Venner" og brakte visesangen inn på scenen under festspillene i Bergen i 1972.
Erik Bye var med i utviklingen av nye programmer i NRK.
Film fikk han også være med på. Han spilte en av hovedrollene i Arne Skouens film "Reisen til havet" fra 1966.
Humanisten og fortelleren
Erik Bye var en forteller, både gjennom tekst og sang. Han var en stor formidler av andre menneskers livsopplevelser og livsverdier. Som medredaktør av "Ung idag" (1962) skriver han om det å bli gammel:
- Så lenge det er gnist av liv i et menneske, så lenge er det hans eller hennes "tur". Og idag trenger vi hverandre alle.
Erik trålet Norge på kryss og tvers. Ved sin enkle, alminnelige væremåte og ekte interesse, kom han under huden på mennesker av alle lag og slag. Observasjoner og refleksjoner ved disse møtene forteller han om i et dusin bøker - i dikt og skisser. Mange dikt har han skrevet til "små" og "store" personer, til Kong Olav (Vi kaller deg Olav), Wenche Foss og Vigdis Finnbogadottir (Det hemmelige hjertet) såvel som til ukjente småbrukerkoner som hjalp flyktninger under krigen (Kjerring på vintertunet).
Han har skrevet flere selvbiografiske bøker: "Munnspill under åpen himmel" (1966), "Spinn mitt hjul" (1971), "Å skyte en teddybjørn (1987) og "Vinterlys" (2001). Han har også skrevet om norsk immigrasjonshistorie i USA i boken "Veien har ingen ende" (1976) om Cleng Persson.
Da Erik Bye gikk av med pensjon ved fylte 70, brukte han all sin tid til skriving, opplesninger, foredrag, visekonserter og plateutgivelser. De mange oppdragene førte ham rundt i landet igjen, som regel sammen med sin faste akkompagnatør, Willy Andresen.
Hederspriser
Erik Bye har mottatt en rekke hedersbevisninger både i Norge og i utlandet. I 1978 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden, og han er ridder av Islandske Falkeorden. Han fikk Fritt Ords pris i 1989 for sitt pionerarbeid i Fjernsynet og for sin allsidige bruk av det frie ord. Samme år ble han æresmedlem i Redningsselskapet og han fikk en nybygd redningskøyte oppkalt etter seg i 1997. Peer Gynt-statuetten fikk han i 1974 og Norsk Kulturråds ærespris i 1992. Midland College hedret ham med en æresdoktorgrad i 1974 og i 1999 fikk han University of Wisconsins distinguished International Alumni Award.
I 1994 fikk han Antirasistisk Senters Paul Robeson-pris for sitt arbeid for et "mangfoldig Norge".
En bauta
I 2001 kom biografien "Hildringstimen", Dagblad-journalisten Arvid Brynes portrett av Erik Bye.
"En kjempeviseslått er tonet ut i Norge. Så stilt det ble. Du går aldri fra oss", skrev Erik Bye ved Kong Olavs bortgang.
I dag kan vi låne hans egne ord, og i tillegg slå fast at Erik Bye vil bli stående som en bauta over det beste ved folket i landet vårt.