Chet Baker "Sings Again" (1985 – Timeless / Musikklosen)
- Chet Baker var jo en veldig pen ung mann, som til og med opptrådde som modell. Han var en smukkas som både jenter og gutter falt for. Men så valgte han ikke minste motstands vei, så det ble jazz og dop. Et liv i dop, så når han døde knapt 60 år gammel så han ut som om han var 160 år, men strålte skjønnhet allikevel. Jeg husker en gang Knut Borge ble spurt om han forbandt med ordet sanselig så svarte Borge "Alt av Chet Baker".
Jeg var så heldig å få oppleve en uke i studio med mannen i 1988. Det er et minne for livet. Jeg tenker selvfølgelig på det hver gang jeg hører denne plata.
Astor Piazzolla "Tango Zero Hour" (1986 - American Clave / Bonnier Amigo)
- Det kunne nesten vært hvilken som helst av Astor Piazzollas innspillinger fra hans siste år. Men jeg synes denne plata fra New York er en der absolutt alt klaffer. Astor Piazzolla ble også for min del en døråpner til tangoens verden der jeg har oppholdt meg mye siden. Jeg har også vært så heldig å få møte Astor Piazzolla og jeg spurte om hvor mye som var improvisert, han svarte "du vil ikke tro det – 80%!". Og det er utrolig for det høres så gjennomarbeidet ut. Det er sånn vi jazzmusikere holder på. Men vi holder ikke på så kompleks. – tangoen er … vet du … verden trenger tango i dag. Nettopp.
Michael Jackson "Dangerous" (1991 Epic / Sony)
- For det første er det jo en familiefar i fritt fall dette her, så man kan jo føle medkjensle med personen. Det er ting på den som er så fint. Han har en mystisk kurve som produsent, som regel fordeler man annenhvert bra og dårlig spor. Michael Jackson begynner knallhardt, så blir det bare dårligere og dårligere helt til spor 13 som da altså er verre enn verst, men så kommer titttelsporet Dangerous som er fantastisk. Og platecoveret er det tøffeste jeg har sett noen gang. Det måtte eventuelt være noen av Frank Zappa sine.