Til og med Erlendurs relative fravær i de to foregående utgivelsene har bidratt til denne helt avgjørende boka i en av kriminallitteraturens mest originale og på sitt beste; mest lesverdige serier.
Forsvinning
I to bøker nå, ”Irrganger” og ”Anger”, har Erlendur, vår førstehelt, vært på privat reise, ferie, oppe ved Østfjordene der han voks opp. Leseren har mer enn ant at fraværet har noe med bakgrunnen hans å gjøre, med broren Bergurs dramatiske forsvinning i barndommen spesielt, den som også utløste Erlendurs inngående interesse for historier om folk som er blitt borte – i fjellet, på sjøen – uten noen gang å komme til rette. Samtidig ville dette ikke vært Indridason om ikke Island og historiens gang hadde sin plass – der det gamle sakte må vike for det som er nytt.
"Eskifjördur var som en hvilken som helst annen bygd i Østfjordene, bare så vidt større enn en husklynge rundt en havn der hovedgata gikk lands sjøen, men bygdas historie var lang og generasjonene som bodde der hadde opplevd store samfunnsomveltninger. Nå sto de overfor en ny stor endring i og med byggingen av en gigantisk demning i et naturområde like ved, og et produksjonsanlegg for aluminium ved nabofjorden. På ugjenkallelig vis tok fortiden på ny farvel og en ny tid var i emning".
Tilknytningen til Erlendurs egen fortid bekreftes fra første side i ”Hjemstavn”. Erlendur er tilbake i bygda der han voks opp, camperer i et fraflyttet gårdshus. Det marerittet 12-åringen Erlendur opplevde da lillebror Bergur ble borte for ham i snøstormen har aldri sluppet taket – det har heller ikke følelsen av skyld.
Uvær
Samtidig er Erlendur stadig mer besatt av en annen forsvinning; den unge kona Matthildur som skal ha gått seg vill i fjellet under et annet fryktelig uvær. I 1942. Hun ble heller aldri funnet. Erlendur finner noen tråder, begynner å nøste på sitt sta og innbitte vis – og finner svar, men mest sorg.
Eksotisk islandsk
Arnaldur Indridasons bøker har alle politiromanseriens kjennetegn, men har samtidig hatt en forfriskende, nesten eksotisk kvalitet som skiller dem ut fra mengden. Det fremmedartede ligger nok i nærheten til Island selv, men også i mennesket Erlendur, den tunge psyken, som ofte finner sine innfallsvinkler i fortid og en livsholdning som balanserer mellom menneskelig empati og moralisme. Indridasons rolige, nesten lakoniske, fortellermåte understreker inntrykket.
Uryddig
På det språklige området er det nok grunn til å ønske seg et grundigere forlagsarbeid. Silje Beite Løkens oversettelse formidler på en god måte det jeg opplever som et særegent islandsk tonefall. Samtidig er den norske teksten i blant mer uryddig og kantete enn godt er. At valget mellom ”å beklage” og ”å unnskylde seg” blir til bastardkombinasjonen ”å beklage seg” er nærmest pinlig i en litterær sammenheng. Jeg er også varm tilhenger av at ett og samme ord har samme kjønn gjennom et helt avsnitt (se sitat ovenfor).
Trist og vakker
Det er ei trist bok Indridason har gitt leserne denne gangen; sørgelig, men også vakker i refleksjonene omkring tid, sorg, skyld og avklaring. Og det; midt i et handlingsforløp vi fort forstår er uavvendelig. Ikke alle de ti bøkene som foreligger fra Indridason har vært like gode – et par av de siste har vært klart under pari. Derfor er det gledelig at ”Hjemstavn” er en helt uvanlig god kriminalroman.
