Jason Lytle er midtpunkt for bandet som slo gjennom med var rock med retroaktige synthinnslag på "The Sophtware Slump" (2000). Foto: V2 Records.
- Men så har jeg heller aldri prøvd noe annet sted, så jeg får vel aldri vite det, legger han til.
Lytle er midtpunkt for bandet som slo gjennom med var rock med retroaktige synthinnslag på "The Sophtware Slump" (2000). Tekstmessig uttrykte den imidlertid skepsis til teknologisamfunnet, og Lytle kan være med på at nye "Sumday" er en mer optimistisk plate.
- Jeg synes det. Den er litt mer fredfull, men det betyr ikke at det er en mer tilfreds plate. Noen ganger er det bedre å innse at det finnes enkelte ting man aldri vil forstå, og bare slå seg til ro med det. Hvis du vil kalle det optimisme, så er jeg med på den.
- Dere har ikke brukt like mye av de karakteristiske synthlydene?
- Det er masser av keyboards her. Men mye av det er mer skjult. De er brukt på en mer detaljert måte, med mange lag og mange, eh, du vet hva jeg mener, sier Lytle, som er blitt 34, men fremdeles sier "jeg vet ikke" i annenhver setning.
Nytt studio
Vi snakker med ham på telefon i Stockholm, hvor han ankom etter to dager i Paris.
- Det er en hektisk tur, dette. Jeg skal til London i morgen, og så til et rart sted kalt hjemme.
Det rare stedet er småbyen Modesto. Der har Lytle flyttet inn i et større hus, noe som var nødvendig for å få plass til hans nye hjemmestudio.
- Vi kjøpte mye nytt utstyr. Allerede nå er det nye huset for lite. Bare miksepulten var så stor at de ble levert av en tolv meters lastebil. En av naboene mine kom ut og sa "Wow, det må være litt av et stereoanlegg!". Jeg ville holde det hemmelig, så jeg bare sa meg enig. Så installerte vi det og fant ut hvordan det virket.
- Hva gjorde det med plata, ble dere som unger med en ny leke?
- Faktisk ikke. Jeg har omtrent samme arbeidsmetode hver gang. Jeg tar opp en del ting som jeg ser på som ikke så viktige, en slags kladd. Så finner jeg ut av det.
- Fungerer Grandaddy som ditt band?
- Jeg vet ikke. Alle var med på innspillingen, selvfølgelig i vekslende grad. Mesteparten av detaljarbeidet gjøres bare av meg, men alle har noe å si, denne gang mer enn før. Men jeg tror de andre stoler på at jeg er den som kommer med materialet. Vi er ikke så opptatt av det. Det ville nok vært viktigere om vi hadde store egoer, men vi vet hvor vi har hverandre.
Gir ut eget tulleband
Opprinnelig hadde bandet tenkt å gi ut ny plate todelt, fordi materialet pekte i to retninger.
- Da tre fjerdedeler var innspilt fungerte det, og ting gled fint sammen, bedre enn jeg hadde trodd. Så jeg bare lot den ideen fare, noe som var en lettelse, for det var blitt komplisert, og jeg synes det ble fint, sier Lytle. Så tar han det i seg og hever stemmen:
- Jeg synes det ble fabelaktig, erklærer den ellers lavmælte frontmannen høyt.
- Jeg har aldri vært mer fornøyd med noe verk. Som de fleste album jeg har laget, må det høres flere ganger.
Grandaddy har også sitt eget plateselskap, Sweat of the Alps, som har utgitt to plater så langt. Det ene er med et lokalt band kalt Built like Alaska, som pleier å varme opp for dem når de spiller på hjemmebane. Det andre bandet heter Arm of Roger, og består av Grandaddy-medlemmene.
- Musikken er så fæl at vi ikke torde å sette vårt navn på den, så vi har skapt et alter ego som er ansvarlig for den. Du har kanskje hørt historien om da vi ga plateselskapet et liksom-album før "The Sophtware slump"? Det er dette albumet. Ganske morsomme greier, lover Jason Lytle.