NRK Meny
Normal

Hitler og en høne

Best når det nesten lukter svidd.

Karen Frøsland Nystøyl NY

George Taboris skuespill Mein Kampf på Det Norske Teatret preges av en regi som vil litt for mye. Tross gode skuespillerprestasjoner festes grepet aldri helt.

Perspektiver

I Taboris teaterstykke møter publikum en ung, usikker og sosialt uintelligent Hitler, som kommer til Wien for å søke kunstutdanning.

Han tar inn på et herberge for hjemløse, og der møter han den jødiske bokhandleren Schlomo Herzl, som tar ham under sine vinger.

Herzl oppmuntrer ham når han ikke kommer inn på kunstskolen, og gir ham omsorg og mot til å gå videre. Hitler selv er umoden, bortskjemt, egoistisk og ser på all omsorg som vises ham som en selvfølge.

Og spillet mellom disse to, utfallet av Hitlers videre karriere tatt i betraktning, gir perspektiver å ta med seg etter teppefall.

Glipper

Men underveis preges oppsetningen av en rotete regi, en kan godt si en regi som vil for mye.

Tabori skrev dette stykket som en absurd komedie, nærmest en farse, og det er nok lett å la seg friste til en boltring i virkemiddelbruk. Regissør Philip Tiedemann har valgt å boltre seg.

Det resulterer i en tidvis sprikende forestilling, en forestilling som nettopp gjennom virkemiddelbruken får publikums fokus til å glippe.

Dermed tar det tid før forestillingen får festet grepet, og når den kommer til det punktet at latteren er ment å sette seg fast i halsen hos publikum, har veien dit vært snirklete og preget av enkelte mindre gode regigrep.

Liv, lære og knestrømper

Blant dem er valget om å la Gretchen, Herzls elskerinne, være på scenen kun iført knestrømper i første akt.

Det stjeler fokus og gjør at publikum må nullstille og oppsummere: Hvor var vi egentlig hen? Hva skjer nå? Grepet er nok ment å understreke Herzls kamp mellom liv, lære og lyst, men oppleves påtrengende og påtatt i denne sammenhengen.

Monumenter

Mein Kampf

Frank Kjosås som Hitler

Foto: Gisle Bjørneby

Forholdet mellom Hitler og Herzl er interessant. Kjosås’ Hitler-figur er chaplinsk, kjapp i vendingene og full av gjenkjennelige Hitler-positurer.

Kjosås drar karakteren langt, men aldri for langt, økonomiserer der han må og er suveren både på timing og i alle små og store detaljer. At Frank Kjosås gjør en god rolle, er ikke overraskende. I dette stykket er det også en nødvendighet.

Bjørn Skagestads Herzl er en resignert, nesten slagen mann. Han bærer en hel kultur og et helt folk på sine skuldre, og det kan virke som en tung bør. I det lyset blir alle hans tapre forsøk på å gjøre Hitler til en dannet mann, stående som triste monumenter over en godhet som aldri ble tatt imot.

Godhetens pris

Klimakset i andre akt, der en styrket og politisk fremgangsrik Hitler oppsøker Herzl i en marerittaktig scene, peker fremover mot denne godhetens pris.

Herzls kjære høne spiller en ikke uviktig rolle i denne sammenhengen. Det er når det nesten lukter svidd at forestillingen er på sitt beste.

Til tider er stykket en kamp, men tidvis glimter det også til. Og styrken ved oppsetningen er at den er levedyktig også etter teppefall. Tross en til tider noe sprikende regi, finnes det kvaliteter som varer lenger enn til applausen har dødd ut.