NRK Meny
Normal

Historisk overblikk

En ambisiøs utstilling som avdekker veldige hull i museets samling.

Mona Pahle Bjerke-anmeldelse

Seks år har gått siden daværende direktør for Nasjonalmuseet Sune Nordgren satte sinnene i kok ved å forvandle Nasjonalgalleriets faste presentasjon av norsk kunsthistorie til det tidligere kulturminister Lars Roar Langslet foraktelig beskrev som en «postmodernistisk ragu».

Nordgren og museet ble kritisert spesielt for å ha oppløst den testamentariske gaven; Langaardsamlingen, men kanskje enda mer for å ha avskaffet det høyt verdsatte Munchrommet.

Så gikk det heller ikke så lang tid før man ga etter for det illsinte norske kunstpublikums krav om å få tilbake det Nasjonalgalleriet man var vant til.

Den opphetede debatten i 2005 viste at mange av oss har et svært emosjonelt forhold til nettopp Nasjonalgalleriet.

Fra 'Livets dans'

Edvard Munch: «Skrik». Tempera og fettstift på papp-plate, 1893.

Foto: Nasjonalmuseet

Museet formidler historien om vår stolte, hardt prøvede nasjon, det er opplevd som en slags bærer av Norges sjel. Det er med andre ord ingen liten sak når museet nå presenterer en flunkende ny montering av den faste samlingen.

Ikke kontroversielt

Utstillingen som har fått tittelen «Livets dans – samlingen fra antikken til 1950» kan neppe beskrives som spesielt kontroversiell.

Utstillingen viser over 300 malerier og skulpturer samt kunst på papir, og presentasjonen er bygget over samme kronologiske og klassiske kunsthistoriske lest som den samlingsutstillingen vi nå har hatt i fire år.

Slik sett bryter ikke nymonteringen på noe punkt med den versjonen av kunsthistorien som vi kjenner. Denne gangen har man voktet seg vel for å røre Munch - og Langaardsalen.

På imponerende vis har man faktisk maktet å knytte disse rommene inn i den nye, relativt stringente kronologien.

En internasjonal ramme

Det som tydeligst skiller den nye utstillingen fra den foregående, er det at man har blandet norsk og internasjonal kunst.

Ved å skape en internasjonal ramme omkring de norske arbeidene som likevel naturlig nok utgjør et tyngdepunkt i utstillingen, vil man vise hvordan den norske kunstscenen har mottatt avgjørende impulser fra utlandet.

Men man viser også hvordan kunstnere, som Dahl, Tidemand og Gude, men fremfor alt Munch har hatt en betydelig innflytelse ut over landets grenser.

I tillegg til dette internasjonale utsynet, griper utstillingen også lenger tilbake i tid enn den foregående, faktisk helt tilbake til antikken.

Store hull i kronologien

Dette er en meget interessant og ambisiøs idé, men dessverre er det nok en ambisjon det ikke er helt dekning for i Nasjonalgalleriets relativt begrensede samling.

Når man forsøker å skape et stringent historisk overblikk, blir det veldig tydelig når hele århundrer mangler i kronologien, som i dette tilfellet middelalderen, så vel som 1700-tallets rokokkotid.

Men dette gjør imidlertid ikke utstillingens mange lyspunkter mindre interessante. Vi får stifte bekjentskap med en rekke mesterverk som vi sjelden eller aldri før har fått se, som en gruppe fantastiske russiske renessanseikoner fra Novgorod.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra 'Livets dans'

Lucas Cranach d.e.: «Gullalderen». Olje på treplate, ca 1530.

Foto: Nasjonalmuseet

Tysk renessansekunst

Utstillingen viser også en liten håndfull malerier av den anerkjente tyske renessansekunstneren Lucas Cranach. Blant annet hans berømte «Livets dans» som sammen med Munchs mesterverk med samme navn har gitt utstillingen sin tittel.

I dette bildet ser vi nakne menn og kvinner som kurtiserer hverandre i et idyllisk landskap, omgitt av ville dyr, som hjort og løve, kanskje som symboler for ulike krefter i mennesket.

En gruppe unge mennesker danser leende og syngende, hånd i hånd rundt et bugnende epletre og i bakgrunnen kan vi se et mektig middelalderslott på en høyde.

Bildet er i sin naive enkelhet, og med sitt frodige, symbolladede innhold typisk for den tyske renessanen.

Fra 'Livets dans'

Pablo Picasso: «Mann og kvinne». Olje på lerret, 1903.

Foto: Nasjonalmuseet

Fransk kunst

Men det er ikke bare i den eldre avdelingen vi kan oppleve interessante ting.

Vi finner en bred presentasjon av museets samling av fransk kunst fra 1800 – og 1900-tallet. Her kan vi oppleve verk av størrelser som Édouard Manet, Claude Monet, Paul Cézanne og Pablo Picasso.

Mange av disse arbeidene var ikke inkludert i den franske sal i den foregående utstillingen.

Kan inspirere til innkjøp

Selv om det å skulle skape den store internasjonale fortellingen om kunstens utvikling med et såpass begrenset materiale er vanskelig, og sånn sett er nødt til å resultere i et noe haltende helhetsinntrykk, er det kanskje ikke så dumt å gjøre det på denne måten.

Slik synliggjør man hva som finnes og hva som mangler, noe som forhåpentligvis kan være egnet til å inspirere innkjøpskomiteen til å tette noen av de mest graverende hullene.

Se Dagsrevyens reportasje:

Video Historisk overblikk i Nasjonalmuseet

Ansatte på Nasjonalmuseet legger siste hånd på den faste utstillingen.