Anmeldelse

Himmelsk! Herlighet!

Nationaltheatrets «Engler i Amerika» fortjener et dryss av superlativer.

«Engler i Amerika»

Hermann Sabado har en av rollene i den norske teateroppsetningen av Tony Kushners prisvinnende og bejublede «Engler i Amerika»

Foto: Øyvind Eide

Tony Kushners ikoniske verk «Engler i Amerika» handler om New York på 1980-tallet, AIDS-epidemien, kampen for skeiv anerkjennelse, slutten på et årtusen og de store spørsmålene i livet.

Når regissør Marit Moum Aune klarer å gjøre til mer enn et portrett av et bestemt tiår i historien, blir det både storslagent og strålende teater.

AIDS, skam, kjærlighet

Syv timers teater kort oppsummert: Prior og Louis er kjærester. Prior har fått AIDS, 80-tallets pest, den unevnelige og skambelagte sykdommen. Louis takler det ikke, og forlater ham. Samtidig følger vi mormonerekteparet Joe og Harper, som sliter med undertrykt seksualitet og angst.

Også kjendisadvokaten Roy Cohn er med, en mann som i det faktiske liv virket tett på Reagan-administrasjonen og i sin tid var Donald Trumps mentor.

Stykket legger ikke noe imellom når det beskriver lidelse, smerte og angst. Å dø av AIDS er ingen spasertur i parken. Å benekte hvem man innerst inne er, er heller ikke enkelt.

Kushners drama har spilt en betydningsfull rolle for skeive over hele verden, samtidig er det kanskje mest av alt en fortelling som først og fremst er menneskelig. Hvem er vi når krisen rammer oss? Hvem er vi når kjærligheten rammer oss? Og hvem er vi når noe kreves av oss?

Visjonenes virkelighet

Kushner er ikke redd for store spørsmål. Teaterstykket starter med et brak, alle store hendelser skjer så å si med en gang: Prior har AIDS, Louis forlater ham, Joe innser at han er homofil, Cohn blir syk.

Fra det psykologisk-realistiske folder dramaet seg ut i visjoner, åpenbaringer og åndelige møter mellom karakterene som blir like virkelige som virkeligheten er. Religiøse spørsmål, fordommer og fordømmelse maner frem en rytme i forestillingen – levde liv settes opp mot religionenes idealer. Hva blir da viktigst, menneskene eller dogmene?

Menneskene klarer ikke å leve uten å bale med de store spørsmålene. Levd liv setter våre syn på livet på prøve. Menneskene slåss med selvfølge mot Gud og engler. Og livet, selv det syke livet, seirer med en selvfølge samtidig som enhver døende karakter sender en velsignelse videre til de som kommer etter.

Å velge livet og å velge smerten gjøres menneskelig. Livet er det eneste vi vet hva er, men ikke hvordan vi skal håndtere det.

Opphøyd 80-tall

Å sitte på Nationaltheatret etter årtusenskiftet er å sitte på andre siden av en ventet apokalypse, på andre siden av sløret. Vi kjenner igjen den mystiske, skambelagte AIDS-sykdommen, frykten for hullet i ozonlaget, spenningen rundt årtusenskiftet som nærmet seg, og 80-tallsestetikken i kostymene.

Heldigvis har Marit Moum Aune plassert dette inn i en stor, mørk og nøytral scenografi, og slik løftet fortellingen opp til en historie om kjærlighet, menneskelighet og frykt – alt som gjør det komplekse mennesket vakkert.

I tillegg til at det er veldig morsomt stykke. Videre løfter hun frem et håpet i en nydelig, nesten musikal-aktig happy ending-slutt, en slutt som treffer hjertet først, intellektet dernest.

Rollefest

«Engler i Amerika» er en rollefest. Et svært sterkt skuespillerlag turnerer engler, demoner og mennesker som kjemper med overskudd, lek og glede. Det sterke castet gjennomfører maratonen uten å miste intensiteten i historien og i spillet. Det må også sies at tekstbehandlingen i stykket er svært solid.

Teatermaratonen «Engler i Amerika» varer i syv timer pluss innlagte pauser – om man velger å se begge delene samme dag. Det kunne gjerne vart lenger, som det storslagne verket for teaterscenen det er.

Kulturstrøm

  • Tysk tuntre til Nasjonalmuseet

    Store eiketrær er ikke til salgs i Norge. Derfor er en 65 år gammel eik fraktet med trailer og båt fra Tyskland. Nå skal det 11 meter høye treet slå røtter i spesialblandet jord foran det nye Nasjonalmuseet som åpner neste år. Idéen er at det skal gi skygge om sommeren og være en levende skulptur om vinteren, skriver Statsbygg.

    Tysk tuntre foran Nasjonalmuseet
    Foto: Statsbygg