Arvid Bryne
Hildringstimer. Et portrett av Erik Bye
Tiden 2001
Erik Bye er udiskutabelt et av de tydeligste ikonene for såvel nasjonen som begrepet «Norge etter krigen». I alle fall hvis vi samler oppmerksomheten om de første 25 til 30 av disse årene som nå er blitt 56 og vel så det.
Innholdsrikt liv
Dette røslige symbolet av en mann har levd et mangslungent og uhyre spennende liv. Arvid Bryne har med portrettet «Hildringstimer» fanget opp det meste; fra balstyrig krigsinnsats som tenåring via læreår i USA og England, programinstitusjoner som "Søndagsposten" og "Vi går ombord" til redningsskøytebygging, Ulabrandstatuetter, Danny Kaye og Josephine Baker.
Ingen problematisering
Full av anekdoter, minner og historier er Brynes tekst også sterkt preget av Erik Byes egen stemme og ledende hånd. Det er selvfølgelig i sin orden, men samtidig er det synd at de sjeldne tilløpene til problematisering av tematikk og stoff aldri blir fulgt opp.
Biograf og journalist Arvid Bryne
Jeg savner den spørrende og undrende journalisten Bryne, når jeg i stedet får den beundrende vennens nesten offisielle hyllestskrift.
Hva skyldtes suksessen?
Så kan man selvfølgelig innvende at det umulig kan være nødvendig å stille spørsmålstegn ved absolutt alt og aller minst ved en hedersmann som Erik Bye.
Kanskje det, men hva med sammenhengen mellom Erik Bye og den tiden han har virket i? Hva var det i samspillet mellom personen, underholderen og journalisten Bye, kollegene omkring ham og førti, femti- og sekstiårenes tidsånd som gav Erik Bye en slik posisjon og styrke i møtet med de menneskene og det folket som da var og til en viss grad fremdeles er Norge?
Mytene bekreftes
Jeg skjønner at slike spørsmål neppe har vært siktemål, hverken for forfatter eller hovedperson. Like fullt savner jeg det denne boken om Erik Bye kunne vært. En bok som hadde mer å si til dem som ikke husker julekvelder med "Vi går ombord" og "Anna Lovinda" i Ønskekonserten hver uke.
I "Hildringstimer" bekreftes myten, den levende legenden og det gode mennesket Erik Bye. Vel og bra. Men, såvel hovedperson som leser hadde tålt og fortjent et mer sammensatt og innfallsrikt portrett i flere farger.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 29. august 2001