De fleste av oss kanskje har møtt ham en gang – jo da, han er som oftest en mann – han, som i tide og utide ser mennesker omkring seg bryte sammen i latter. Det være seg om han resiterer fra Peer Gynt, Hamlet eller dikt av Tor Jonsson.
Tidlig i livet kunne han vel bli både ergerlig, forundret og fortvilet over at folk ikke tok ham alvorlig noen gang, men med skjels år og alder, postpensjonisten er blitt 65, siger en lett melankolsk, men ikke altfor tungsindig resignasjon inn over Magnus Wormdal: Han er og blir en komisk figur i andres øyne.
Det er nok dette grunnleggende vemodet, det som stadig krever sin fortrøstning, som får oss lesere til å bli så glad i denne mannen der han altså nærmer seg de sytti og begår den ene halsbrekkende, innfallsstyrte handling etter den andre. Og så er han jo henvist til å hente trøsten hos seg selv. I selvbekreftelsen; man er da ikke humorist for ingen ting. I dette og i leserens omsorg og varme, har Klaus Hagerups Wormdal en hel del til felles med Ambjørnsens Elling.
Tråden fra forrige gang
Det begynner nokså nøyaktig der vi forlot ham forrige gang, da boken «Maratonmannen» sluttet – da Wormdal bestemte seg til å fullføre sin maraton uten å forsvinne som det japanske forbilde Kanakuri gjorde i 1912, under Stockholm-OL. I stedet velger han å motta sin banan av den aldeles nyvunne venn, Estenstad. Og ikke før har de vært på Theatercaféen både én og to ganger før Wormdal har lovet bort 40 sigarer til den nette sum av 31 400 kroner. Med andre ord; fru Mørck i Sparebanken NOR har stadig litt å gjøre med utfylling av lånedokumenter.
Den mildt sagt begivenhetsrike historien har en lang rekke topper, blant dem et vidunderlig italienskinspirert restauranteventyr, men også O sole mio sunget som duett på Venezias kanaler, og Estenstads fall ut av et fly.
Men se, dette får leseren oppleve selv, vel vitende om at berøringen med noe nært, kjent og ekte er det som gjør Klaus Hagerup og Magnus Wormdal til stor lesning for tredje gang. En fortelling der romanfigurens person og forfatterens prosa matcher hverandre til perfeksjon.
Jeg kunne hengt på banaliteter om slektskapet mellom sorg og glede, men lar det være. Denne boken er omtrent like uomgjengelig som – de to første.
Klaus Hagerup: Herremannen
Aschehoug 2000
Leif Ekle
Kulturnytt P2 27.9. 2000