HENTET TYLDUM: I dag er hun produsent i produksjonsselskapet 4 1/2. På begynnelsen av 90-tallet var Karin Julsrud sjef for NRKs ungdomssatsing.
Foto: Solum, Stian Lysberg / SCANPIX– Det kom en entusiastisk og svært sjarmerende ung mann med langt rødt hår inn på kontoret mitt, sier Karin Julsrud, tidligere redaksjonssjef i «U».
Hun snakker om den yngre utgaven av Morten Tyldum. Mannen som hadde fattet interesse for film i militæret og som kom rett fra filmskole i New York og hadde langt, rødt hår som flommet nedover skuldrene.
– Han var en av de første jeg ansatte.
I dag er han den eneste nordmannen som er blitt nominert til åtte Oscar-statuetter. I dag kan han i teorien vinne dem alle. Han er den eneste nordmannen som har fått sjansen til å innhente gullstatuetten i høythengende kategorier som «beste film», «beste regi» og «beste manus».
- Se portrettprogrammet om Morten Tyldum: Til topps i Hollywood
Ble konsulent
Tolv år etter at Tyldum gikk inn på Julsruds kontor i NRK, skulle hun være konsulent på Morten Tyldums første spillefilm «Buddy», filmen som også ble hans norske gjennombrudd.
Det visste ingen av dem da den 24 år gamle mannen fra Sotra, oppvokst i Bergen, kom inn gjennom kontordøren til Karin Julsrud.
Hun hadde blitt hanket for å etablere en ungdomsredaksjon i NRK. Et av premissene til 38 år gamle Julsrud, som i likhet med Tyldum også kom rett fra filmskole i USA, var at hun kunne hente inn hvem hun ville til redaksjonen.
– Jeg ansatte de jeg ville, og hentet de fleste producere, regissører, fotografer, klippere og programskapere utenfor NRK-huset, forteller Julsrud.
Artikkelen fortsetter under videoen
Skapte mye furore
«U» skulle bli en nyskapende og annerledes redaksjon, på siden av det TV-publikummet så langt hadde sett fra allmenkringkasteren.
Som for å understreke autonomien og friheten fra den tradisjonelle tankegangen som hersket i NRK-korridorene på begynnelsen av nittitallet, ba Karin Julsrud om at kontoret hennes ikke skulle være i det store NRK-huset. Det ble heller plassert i en brakke ved parkeringsplassen. Kontoret var bitte lite. Det ble her Morten Tyldum startet sin reise innen norsk TV- og filmproduksjon.
– Vi fant umiddelbart tonen da vi begynte å snakke om muligheten for å skape noe nytt innenfor det etablerte NRK. Morten viste meg blant annet eksamensfilmen sin fra USA. Det var lett å se at han hadde talent, et blikk for noe jeg var på jakt etter.
– Han var fin å ha i en redaksjon. Uredd, ambisiøs, og egentlig ganske grenseløs. Det likte jeg godt, selv om han iblant skapte mye furore. Vi hadde det veldig gøy de årene i U.
Artikkelen fortsetter under videoen
Om krigen i Jugoslavia
«Jentene selger kroppen sin, gutta selger stoff, det er helvete i Los Angeles". Shots fra Los Angeles, kveldsscener.»
«Serber, forteller off og on om krigen. Shots fra diskotek, shots natteliv på gate, Boy Gorge & Culture Club med "War Song" off.»
Det kunne kanskje vært scener hentet fra et av de nye filmprosjektene som ligger på Tyldums pult i Los Angeles, men det er utdrag fra noen av U-dokumentarene fra 90-tallet.
Sistnevnte eksempel er hentet fra en dokumentar om krigen i Jugoslavia. Der møter de blant annet festglade ungdommer i Beograd, men også den 18 år gamle flyktningen Jovan fra Sarajevo og en krigsskadet serbisk soldat som har måttet amputere begge bena etter at han kjørte på en mine.
Artikkelen fortsetter under videoen
U-programmene handlet om alt fra ungdomsopptøyer i Los Angeles til Bergensbølgen og danseband.
– Vi hadde ingen grenser på hva vi kunne lage, redaksjonen fikk bestemme selv. Morten Tyldum var en av dem som brant for veldig mye forskjellig, han er nysgjerrig som person. Morten var en av de regissørene som skapte og satte tydelig preg på U fra starten av, sier Vibeke Ringen, som jobbet med alt fra skript til produksjonsledelse i «U». I dag jobber hun som produsent i produksjonsselskapet Strix.
– Det var en sultenhet og nysgjerrighet blant alle som jobbet der. På mange måter var det en pionertid, det var nye måter å fortelle historier på til et ungt TV-publikum, sier Cathrine Irgens-Nilsen som jobbet som programleder og begynte i redaksjonen som 19-åring.
Artikkelen fortsetter under videoen
Skapte ny klippestil
«U» var et populært og etterlengtet program blant den yngre generasjonen. Men gjennom de nesten ti årene som «U» gikk på skjermen, ble det også en del reaksjoner på det ungdommelige uttrykket og enkelte av temaene som ble tatt opp.
– Det er for mye bråk og flimmer – altfor urolig, sier pensjonistene Solveig Larsen (77) og Mary Toje (81) til Aftenposten i 1992.
– Og så er det ikke noe oppdragende ved det. Ikke noe for oss!
Kai Bull (73) og Audun Jamne (68) var enig med damene:
– Alt skal være så kjapt og urolig nå for tiden. Slike ungdomsprogrammer har en form som ligger fjernt fra oss.
Dette «kjappe og urolige» kom blant annet fra klippestilen til «U». Gode kilder forteller NRK at en del av den nyskapende klippestilen skyldtes Morten Tyldum, men kun fordi han ikke hadde lært seg redigeringsprogrammet godt nok. Den unge Tyldum visste ikke hvordan han laget overganger mellom klippene, kun hvordan han skulle klippe inn og ut. Dermed ble det brå overganger, og en kjapp og rastløs stil.
Skaffet film til skoleprosjekt
Selv om den nye typen historiefortelling irriterte enkelte seere, og programmet fikk mange klager på smakløse pornofilminnslag, sjenerende formspråk og støyende musikk, så gikk det ikke tungt innpå redaksjonsmedlemmene.
– Det var mange reaksjoner på U, både internt og eksternt. Mange var ekstremt provosert over det produktet vi leverte, og mente at det egentlig ikke kledde en statskanal. Det førte jo bare til at vi syntes det vi holdt på med var enda morsommere. Dessuten var vi mange med rødt hår og temperament i den redaksjonen – det gjorde det jo enda gøyere, forteller Karin Julsrud.
For den unge Morten Tyldum ble NRK et viktig sted i starten av hans karriere.
– Jeg hadde ikke penger til å lage tredjeårsfilmen på filmskolen. Jeg visste at NRK hadde en del 16mm-film som de ikke brukte lenger. Så jeg møtte opp i fjernsynsresepsjonen og spurte han som var sjef for dokumentaravdelingen: «Jeg haren ide dere kan, men dere må sponse meg».
Han gikk ned i NRKs kjeller med en bag og fylte den med råfilm.
– Jeg tok bagen med til New York og da hadde jeg film til å lage «Gotham City».
Resten, som de sier, er historie. Og fortsettelsen skrives i Hollywood i kveld.
