Med gode dager og vanskelige. Med drømmesøvn og smertenetter.
Noen ganger tetter vi igjen livet for å overleve.
Noen ganger åpner vi det for å våge.
Vi klarer oss godt uten en mann som Henrik Ibsen. Han hjelper oss lite med dagliglivets problemer. Vi kan gjøre det han skrev, til pen og ubevegeligkulturarv. Han dikter om mennesker som var.
Men hvorfor har han så godt tak på stadig nye generasjoner – uavhengig av språk og kultur?
Vi løser dem ikke, vi lever dem
25. januar 1897 hadde Kristiania premiere på John Gabriel Borkman. Ibsen var tilstede i teatrets gitterlosje. Illustrasjon: Gustav Lærum
Foto: Illustrasjon: Gustav LærumNoe i våre liv er problemer. Vi river og sliter i dem og løser dem eller løser dem ikke. De kan handle om økonomi,om jobb, bolig, forhold. I prinsippet kan de løses. Her er kunnskap samlet, og den kan overleveres fra et individ til et annet. Her finnes håndbøker, kurs, teknologi, regler og lover.
Men det vi virkelig tumler med, er ikke problemer som kan løses. Kjærligheten er alltid problematisk, og vi kan ordne den med juss og kultur.Men hadde den vært et problem,ville det vært løst for århundrer siden, så mye tankekraft og energi som er satt inn gjennom menneskenes historie.Kjærligheten løses aldri. Forholdet mellom våre evner og det vi drømmerom å få til, forholdet mellom foreldre og barn, mellom individ og fellesskap, mellommennesket og natur er også slike livsområder. Vi ordner dem med væremåter, livsløgner, lover og regler, men de er ikke problemer som kan løses. De må leves. Kulturen kan hjelpeoss, og den kan hindre oss. Hvert individ må på sett og vis begynne på nytt. Hadde ikke ordet vært så lite tidsriktig, kunne vi kalt disse livsområdenemysterier. På vår ferd mellom fødsel og død lever vi i dem. Den innsikt vi vinner gjennom å tumle med dem, er kanskje det vi kaller erkjennelse. Her finnes Henrik Ibsen.
