NRK Meny
Anmeldelse

Med byen som ramme

En interessant og poengtert utstilling om den morderne kunstens forhold til byen.

Ane Hjort Guttu, Edens hage 2008

Ane Hjort Guttu, Edens hage 2008 (se større bilde nederst i artikkelen).

Foto: Henie Onstad Kunstsenter

"Moderne kunst" Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, frem til 8.mars – 08

Hvorfor opplever vi det som en langt alvorligere forbrytelse å spraye på et kunstverk i et museum, enn å tagge på en utendørsskulptur? Utstillingen "Moderne Kunst" som nylig åpnet på Henie Onstad Kunstsenter gjør nettopp dette til et tematisk utgangspunkt. Utstillingen er kuratert av den profilerte kunstneren Ane Hjort Guttu i samarbeid med kunstsenterets egen kurator Tone Hansen.

Det vakre forfallet

Hjort Guttu setter an tonen for utstillingen med blant annet tre egne arbeider som nettopp beskjeftiger seg med hvordan kunsten forholder seg til byen, og hvordan den omfavnes og brukes for til slutt å forsvinne. Hjort Guttus verk består av tre store fotografier som viser utsnitt av det velkjente og sterkt forfalne kunstverket "Edens have" av Arne Lindaas fra 70-tallet.

Dette er et maleri som de fleste Osloboere har er forhold til, der det gjennom tiår har lyst mot oss med sine naivistiske figurer og blomster fra Hammerborgtunnelens vegger. I Hjort Guttus fotografier ser vi hvordan tidens egen tegning i form av elde og skitt, avskalling og inskripsjoner av ulikt slag, gradvis er blitt en del av det opprinnelige uttrykket. "Er det ikke noe vakkert i at et kunstverk ikke varer evig, at det har sin tid" spør Hjort Guttu i sitt essay i katalogen, samtidig som hun tydelig understreker at hun ikke dermed forsvarer det manglende ansvaret ovenfor offentlig kunst som Oslo Kommune gjennomgående har utvist.

Likevel reiser verket spørsmål om hva som er best og mest meningsfylt for et kunstverk; å være en elsket og brukt del av offentligheten, som gradvis går i oppløsning, eller oppbevares trygt og forsvarlig i et museum, der det kun sees av de få.

Tematisk ramme rundt norske modernister

Hjort Guttus verk utgjør en slags tematisk ramme rundt utstillingen som for øvrig primært favner den kunstnergenerasjonen i Norge som knytter seg til modernismen, og det visjonære abstrakte formspråket. Det er interessant og tankevekkende å ta innover seg i hvilken grad den utopiske, modernistiske kunsten skiller seg fra dagens mer kritiske og diskuterende kunst.

Men selv om utstillingen dels aksentuerer modernismen slik vi kjenner den, blir vi også kjent med en annen, og mindre eksponert side ved den norske etterkrigskunsten, nemlig det sterke sosiale engasjementet som preget denne generasjonens kunstnere.

Å fargelegge en drabantby

Et eksempel er den anerkjente billedkunstneren Irma Salo Jæger som vi vanligvis forbinder med fargesterke, kubistisk-inspirerte, abstrakte malerier. I utstillingen presenteres et verk av en ganske annen art, nemlig hennes "Bølerutredning" fra 1969. Kunstneren bodde selv på Bøler på slutten av 60-tallet, da drabantbyen fremdeles var grå, ubearbeidet og pregløs. Med "Bølerutredningen" har hun skapt en hel liten byplan som består av skisser, tekster og plakater, der hun fremmet forslag om hvordan man gjennom for eksempel fargekoding av de ulike bygningene kunne gjøre stedet vakrere og mer oversiktelig. Det hele resulterte ikke i annet enn en utsmykning av T-banestasjonen, som i dag dessverre er fjernet.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Irma Salo Jæger, Bølerutredningen, 1969

Irma Salo Jæger, Bølerutredningen, 1969

Foto: V˜G˜

Salo Jægers Bølerutredning er et verk med klare aksjonistiske kvaliteter, i det kunstneren også foretok en rekke intervjuer av beboere, og skrev tekster, for slik aktivt å gripe inn i miljøet og bearbeide forestillinger og skape bevissthet omkring temaer som forholdet mellom trivsel og estetikk. Slik sett må Irma Salo Jæger sees som en kunstner langt forut for sin tid.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Irma Salo Jæger, Bølerutredningen, 1969

Irma Salo Jæger, Bølerutredningen, 1969

Foto: V˜G˜

Kunstens ulike prosesser

Det prosessuelle er et viktig aspekt ved utstillingen. Vi får for eksempel se en rekke av utkastene til Arnold Haukeland store, berømte monumentalskulpturer, blant annet flere små modeller av skulpturen "Air" som er plassert foran Fredrikke på Blindern i Oslo. Det er også i sær prosessen som vektlegges i presentasjonen av Olav Strømmes malerisyklus "Lys faller inn." Her kan vi se skisser, collager og fotografier av arbeidet frem i mot utsmykningen som mange kjenner fra Furuset T-banestasjon.

Med Ane Hjort Guttus verk samles de ulike tematiske trådene både i og med at verket parafraserer et modernistisk prosjekt og dets posisjon i det offentlige rom, men også gjennom dets klare prosessuelle preg. Hos Hjort Guttu er det imidlertid ikke verkets tilblivelse vi får stifte bekjentskap med, men til den prosessen som begynner der verket tas i bruk, og langsomt men sikkert går i forfall.

Stikk i strid med sin intetsigende og upresise tittel er Moderne Kunst blitt en meget poengtert og interessant undersøkelse av mindre kjente sider ved den norske modernismen og dens forhold til byrommet.

Ane Hjort Guttu, Edens hage 2008

Ane Hjort Guttu, Edens hage 2008

Foto: Henie Onstad Kunstsenter