Kunst som prosess

«Fluxus – Henie Onstad Art Center» og «Fluxus East» på Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, til 27. februar 2011.

Torsdag åpnet to utstillinger viet kunststrømningen Fluxus på Henie Onstad Kunstsenter. Fluxus var et løst organisert nettverk av kunstnere i Øst- og Vest Europa, Japan og USA som blomstret fra begynnelsen av 60-tallet til midten av 80-tallet.

Et historisk eller samtidig fenomen?

Enkelte hevder at Fluxus fikk sin avslutning i og med dødsfallet til strømningens selvutnevnte lederskikkelse, George Maciunas i 1978, mens andre ser på det som en levende impuls i samtidskunsten også i dag. Fluxus oppsto som et opprør mot museumskunstens, elitiske og monumentale preg på den ene siden og kapitalismens “kolonisering” av hverdagen i form av varekultur og reklame på den andre. Kort sagt ønsket Fluxus-kunstnerne å skape kunstverk som ikke ble opplevet som vakre, håndverksmessig vel utførte objekter; de ønsket å igangsette levende, uforutsigbare prosesser

Ulik bakgrunn

Fluxuskunstnerne hadde forskjellig bakgrunn, både geografisk, utdannelsesmessig. Noen var utdannet som musikere eller komponister, som koreanske Name June Paik og La Monte Yong, mens andre igjen var designere og billedkunstnere.

Fluxuskunstnerne utforsket forøvrig medier som dengang var nye, som video, men også såkalte events. De lagde en type partiturer, eller “event scores” som fungerte som bruksanvisninger til handlinger som publikum selv skulle utføre.

Fra utstillingen kan vi ta med oss dokumentet Fluxfest – som ser ut som en avisside, der svært mange slike event scores er nedtegnet.

Hendelsesinstruksjoner

Ett forslag her er at man lenker et flygel til to hester eller elefanter eller kjøretøy som drar i hvert sin retning til instrumentet rives i stykker.

En annen foreslår ganske enkelt at man skal gå til anskaffelse av en katt, mens en tredje litt mer innviklet variant er den kunstneren Christopher Nielsen akkurat utførte på kunstsenteret. Her er tanken at man først skal spille noen fløytetoner før man sprenger et salathode i luften, for dernest å avslutte det hele med en ny fløytetone.

Brudd med konvensjoner

For noen lyder det kanskje ganske meningsløst, og Fluxus-kunstnerne var faktisk opptatt av det som tilsynelatende var uten mening. De var opptatt av å bryte seg fri fra konvensjoner, sprenge i filler en bestemt type borgelig dannelseskultur, noe pianoeventen kan sees som et klart bilde på. Fluxus-kunstnerne kjempet for et mer åpent kunstuttrykk, der meningen ikke var gitt, men ble til i møte med betrakteren.

Krevende materiale

Det er utvilsomt et krevende materiale å lage utstilling av, og det ligger noe paradoksalt I selve forsøket, siden Fluxus faktisk var et opprør mot kunstinstitusjonen som ramme. Men dette paradokset synes jeg Henie Onstad Kunstsenter klarer å favne i utstillingen. Takket være det rike performanceprogrammet, og den tydelige oppfordringen til publikumsdeltakelse som ligger i utstillingspresentasjonen, får ikke stoffet det støvete arkivpreget, det fort kunne fått.

Viktige utstillinger

Både Henie Onstad Kunstsenters egen utstilling, og den større vandreutstillingen «Fluxus East» som fokuserer på Fluxus-impulsen I Øst-Europa er spennende og viktige presentasjoner av et sentralt kunsthistorisk, så vel som samtidig fenomen. «Fluxus East» danner et meget spennende og rikt bakteppe for Henie Onstad kunstsenters unike Fluxussamling.