Riksteatret og Agder Teater har gått sammen om å feire Thorbjørn Egners 100-årsdag, og det velger de å gjøre ved å sette opp «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen».
I jubileumsåret har de våget seg frempå med noen grep: Musikken har Trond Lindheim arrangert for Kristiansand symfoniorkester. I tillegg er språket, scenografien og karakterene mer eller mindre moderniserte. Men det er fremdeles Hakkebakkeskogen slik vi er vant til å oppleve den. Gjenkjennelig og trygt.
Frihet
Thorbjørn Egners etterkommere har i likhet med Egner selv vært opptatt av å bevare det særegne ved Egners verk. Derfor har de som ønsket å sette opp forestillingene hans, hatt liten frihet til å gjøre endringer.
Når Riksteatret nå våger seg på å utfordre det vante, er det slående hvor gjenkjennelig det er. Kan hende er det mer opplevelsen av ikke å få lov som kan virke hemmende – for når alt kommer til alt, er det lite som egentlig er forandret.
Mikkel Rev og Titanic
Den største endringen ligger i lydbildet og lydopplevelsen. Egner og Hartmanns musikk i symfonisk utgave er grandios og flott, og skogen males frem med nye toner og nye oppdagelser.
Spesielt den musikalske introduksjonen oppleves grandios med et tett og malende lydbilde. Kombinert med sterke farger i lyssettingen gir det en følelse av den mest kjente scenen fra filmen Titanic.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Da er det ikke lett å være Mikkel Rev som etter dette skal åpne ballet ved å krype ut av et trangt revehi. Stemningen som allerede er satt, skal det noe til å toppe. Mikkel Rev er uten attakk når han entrer scenen, og energinivået synker betraktelig i starten. Men reven spiller seg opp etter hvert.
Og apropos rever: Det er ingen enkel oppgave å spille Mikkel. Figuren skal være balansert – ikke for snill, ikke for slem – han skal helst gjøre alle til lags.
Ole Martin Aune Nilsens rev får mer temperatur og karakter etter hvert, men skummel blir han aldri. Ett av de beste eksemplene på det, er en to-tre-åring som satt og ropte på Mikkel Rev gjennom hele forestillingen og jublet hver gang han dukket opp.
Sølvskog
Den andre påfallende endringen er i scenografien. John-Kristian Alsaker har valgt å bygge skogen av gjennomsiktige trær bestående av stålkonstruksjoner kledd med et sølvskimrende og gjennomskinnelig stoff.
Fint er det ikke, men det fungerer når bilder og lyssetting får prege det. Dermed skifter scenografien lett fra skogen til Bakermester Harepus’ bakeri. Den fineste funksjonen scenografien har, er at den gjør karakterene fargerike.
Dobbeltpepper
Trærne er også et godt utgangspunkt for noen av dukkene som er med i forestillingen. Bakermester Harepus (Christine Stoesen) flyr nemlig rundt med bakergutten på armen og fyller begge rollene.
Det er hektisk og imponerende på samme tid, for rollen fungerer – det går bare hakket for fort. Stoesen har en mengde ting å huske på og som skal henge sammen før både de dobbeltpeprede pepperkakene og de gode pepperkakene er stekt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mørke toner
Det mest underlige ved denne forestillingen var likevel hvor mange av sangene som ble fremført i et overraskende lavt toneleie. Når et helt symfoniorkester følger sangeren, hender det at de mørkeste tonene forsvinner i akkompagnementet, og det er ikke lydmannens feil.
Flere av solonumrene lå i et leie som ikke er tilpasset barn. For mange av barna kan disse sangene fra før, er vant til å synge dem, kanskje nynner de med – og da er det et poeng at barna nettopp skal kunne følge sangen (til tross for at det ikke er allsangnumre).
Den ene siden av saken er den som handler om barna, den andre handler om kvalitet. En skuespiller skal ha et visst sangregister. Men det må sies at allsangene lå i et greit toneleie.
Fest blir det
En blid, energisk og fornøyd Klatremus lager fest for barna (og for Thorbjørn Egner) i denne oppsetningen. Litt irriterende er det likevel at den nyvunne Egner-friheten resulterer i at det plutselig popper opp en museballett i skogen, og at Karius og Baktus dukker opp og annonserer at det er pause.
Det er med på å forsterke inntrykket av en noe hektisk Hakkebakkeskog. Men Brumlemann blir reddet, reven blir helt og Bamsefar fyller 50 år – akkurat slik det skal være.