Utroskap
Karin satt som fastlåst i sine egne tanker. Hun maktet ikke å gå ut av bilen. Hun hadde sittet der i flere minutter. Som om hun ventet på noen eller noe. Men, hun ventet ikke. Det begynte å bli kaldt. Sommervarmen var på hell og det syntes som en evighet siden de hadde sittet på terassen med Thomas og Bente og snakket lett i sommernatten. Det var ikke en gang en uke siden, men høsten hadde rukket å komme trekkende med høstløv og kalde gufs.
Hun holdt seg fast i rattet som om hun satt på veien og kjørte. Skuldrene og nakken var stive og anspente. Hun kjente et snev av kvalme. Følte at frokosten protesterte mot å bli værende. Huden kjentes klam og fuktig - skinte nesten glassaktig. Karin Beck var gravid i åttende uke.
- For en gledelig nyhet, hadde gynekologen, Hilde, utbrutt.
Karin hadde ikke maktet å spille glad. Bare stirret stivt ut av vinduet og utover takene. Hun hadde funnet et punkt å holde blikket på. En rustflekk som ble mer og mer utydelig jo lenger hun stirret på den.
- Det kommer kanskje som en overaskelse, fortsatte Hilde mildt.
Overaskelse var feil ord, tenkte Karin. Tragedie var vel mer riktig beskrevet. Hun aktet imidlertid ikke å utbrodere situasjonen for Hilde. I stedet tok hun seg sammen, presset frem et smil og samlet sammen tingene sine.
- Jeg tar kontakt når jeg har fått tenkt litt, sa hun stivt.
Sjalusi
Tomas var ikke lenger seg selv. I all åpenheten og forståelsen rundt Bentes utroskap hadde han mistet noe. Han hadde trodd at det skulle reparere alt - lytte, forstå og tilgi. Alle ting så viktige egenskaper for ham. Han hadde ikke trodd at det skulle gjøre ham sjalu, bitter og mistenksom. Han var blitt en annen person - en person han ikke lenger likte. Han hadde først og fremst mistet noe av seg selv og nå begynte han å miste fotfeste.
Problemet var ikke lenger at Bente hadde vært utro. Problemet var nå at han følte seg utilstrekkelig som mann og ektemann - og det i alle andres øyne. Tomas Lydt var på god vei nedover i enn bunnløs depresjon. Det var ikke bestemt hvilken form neduren skulle ta, men det var helt klart i en slik rettning det bar. Han var ikke lenger tiltrukket av ideen om å sende et brev til Nils hvor han avslørte Karins hemmlighet. Det ble liksom ikke nok - ikke å se reaksjonen i annsiktet til Nils og Karin. Nei, han måtte være der når det skjedde.
En ny ide begynte å forme seg. Det var nå helt klart at Tomas hadde tapt noe av seg selv. Han satt hensatt i tanker når Nils kom slentrende. Det lyse håret var strøket lett bakover og huden var lyserød. Nils var ikke hva man kan kalle attraktiv, men han hadde allikevel en utstråling som gjorde at kvinner ble dratt mot ham. Kankje var det smilet eller den sikre gangen.
- Nå Tomas, sa Nils kjekt. Hva sier du til en øl etter jobben? Han lente seg mot pulten til Tomas og begynte å skuffe rundt i papirene.
Tomas studerte de grove hendene til Nils som flyttet på papirene hans uten egentlig å se etter noe.
- Fint, sa han kort mens han strakte seg mot papirene som om han var redd for at noe skulle bli oppdaget.
- Da stikker vi ned på hjørnet i fem tiden, svarte Nils blidt mens han snudde seg for å gå.
Tomas så på ryggen hans mens han gikk nedover gangen. Han smilte for seg selv mens han tok opp telefonrøret og slo nummeret til den stakkars sosialklienten som nettopp hadde fått avslag på søknaden sin - av Nils.
- Du Sturla, sa han blidt. Har du tid til å stikke innom i morgen.
Stille før stormen
- Jeg tror virkelig Tomas har begynt å komme seg, sa Nils henvendt til Karin. Han virker ikke så aggressiv og innsluttet lenger. Her om dagen tok jeg ham i å smile lurt for seg selv. Så nesten ut som om det var han som hadde et forhold på si. Nils snakket fort mens han dro av seg det svette treningstøyet. Han hadde begynt å løpe rundt Bogstadvannet etter jobb. Et infall som indikerte at ikke alt var som det skulle i Kråkeslottet. Å løpe rundt Bogstadvannet er både langt og ufremkommelig samt at en bør være i god form. Nils festrøkte i helgene og hadde ikke løpt siden han gikk på Gymnaset. Han følte seg stresset. Noe kjentes helt galt med ham og Karin. Karin, hans store kjærlighet. Alltid så vakker og sterk. Han klarte seg liksom ikke uten henne. Hun så på ham. Det krøllete håret hennes var festet med et bånd i nakken. Hun hadde pyntet seg ferdig til bursdagsselskapet.
- Gjestene er her snart, sa hun kort. Hendene fiklet nervøst med halskragen. Slitne øyne møtte hans. Nils følte at han kunne trenge å løpe en runde til rundt Bogstad. Karin snudde seg mot ham og gikk mot vinduet. Hun kikket ut, mens hun strøk hånden over pannen. - Nå kommer gjestene, sa hun kort.
Skrevet av
Hege Lillevik