Kontrabassene lå innbydende på scenegulvet, som kropper som tryglet om å bli spilt på. Og franskmennene lot seg ikke be to ganger. De krøp inn på scenen og la seg tett inntil sine kontrababes. Så besteg de babesene, reiste dem opp, strøk babesene sine over rompa, slo dem på skuldrene, gned dem med grådige hender over brystene, spilte med stive plekter høyt oppe på halsene som om de var gitarer, slo akkorder på de fire basstrengene, og dro de lange buene sine lengst nede langs skjørtekantene.
Seks kontrabasser ligger kalre til å bli besteget. Foto: Arne K. Gansmo
Scenografiske perkusjonister
L’Orchestre de Contrebasses legger stor vekt på det visuelle. En egen lysmester brukte hele dagen på å sette lyset slik at alle kontrabassistenes krumspring skulle komme tydelig fram. Så var det også det visuelle som var det mest vellykkede i konseptet.
L'Orchestre de Contrebasses spilte både med og mot hverandre. Foto: Arne K. Gansmo.
Kontrainvasjon
Særlig kom dette fram da kontrabassene ble stilt på hodet og fikk armer og bein. Følelsen av aliens var tydelig, men med mange menneskelige trekk.
Kontrabassene inngikk i mange koreografiske sammenstillinger som varierte gjennom hele konserten. Ett av verkene ble framført som tre tandem-spillinger. To og to bassister gikk løs på hver sin kontrabass, bar dem rundt i scenerommet mens de spilte og endte så opp i en trippel sandwich.
Begrenset potensial
De seks kontrabassistene behandlet sine instrumenter svært oppfinnsomt. Det er her styrken til konseptet ligger. Men dette er også begrensningen. Med en gang de smilte helt vanlig på kontrabassene, gjerne ved å frambringe basstrengenes overtoner. blir det hele noe ordinært og kjedelig. Her kunne konserten på én time og tjue minutter med fordel vært strammet inn ved å fjerne melodiene som ikke kontrabassene ga noe ekstra til.
Konsertens høydepunkter var hver gang bassorkesteret forlot det melodiske og skapte lydlandskaper og fortellinger ved å anvende hele instrumentet.
Kontrabasser i bevegelse. Foto: Arne K. Gansmo.
Vannvittig spill
Mest genialt var illusjonen av hav og bølger som slo inn mot stranden. Ved å dra buen over strengestolen i en bølgebevegelse fikk de nettopp fram strandstemningen. Måkeskrik fra glissandoer langs strengene, og dype tåkelurer og skipsfløyter fullendte denne marine illusjonen.
Dette er L’Orchestre de Contrebasses
Christian Genet – bass
Jean-Philippe Viret – bass
Yves Torchinsky – bass
Olivier Moret – bass
Xavier Lugué – bass
Etienne Ruomanet – bass