NRK Meny
Normal

Malerier skapt med kamera

Hedevig Ankers fotografier er både vakre og tankevekkende.

Hedevig Anker: Slemdal #11, 2000/2010

Hedevig Anker: Slemdal #11, 2000/2010.

Foto: Hedevig Anker / Stenersenmuseet

Hedevig Anker: Perspective, Stenersenmuseet i Oslo, til 17.10.

Gjennom de siste ti årene har den anerkjente norske kunstneren Hedevig Anker gjort seg bemerket med sine stillferdige, vakre og poetiske bilder av tomme rom. Karakteristisk for bildene hennes er at hun ser rommene på nye måter og fra overraskende vinkler. Hun fokuserer for eksempel på det mørke hjørnet under en trapp, en sprekk i et gulv, eller den lille spalten mellom baksiden av skapet og veggen, slik den fremstår som en skrå horisontal revne av lys mot en mørk skygge. Bildene hennes er også gjennomgående preget av en veksling mellom krystallklart fotografisk fokus, og en malerisk, dus tilsløring av motivet, slik at bildene det ene øyeblikket fremstår som rene abstrakte komposisjoner, og det neste, som det de er: nærgående fotografiske studier av våre hverdagslige omgivelser.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Hedevig Anker: SHKS #2, 2007

Hedevig Anker: SHKS #2, 2007.

Foto: Hedevig Anker / Stenersenmuseet

Rom som bilde på sjelelige tilstander

Stenersenmuseet viser frem til midten av oktober et tjuetalls bilder fra de ti siste årene, men tidsspennet er helt umulig å spore i bildene. Hedevig Ankers prosjekt er ekstremt konsistent, og i bildene hennes har tiden helt og holdent stått stille. Konsentrert og systematisk gjør hun bestandig det samme; utforsker rommene fra ulike perspektiver, både som uttrykk for ulike sjelelige tilstander, men også som bærer av personlig så vel som kollektiv hukommelse.

Glemte steder

En billedserie av det mer personlig slaget er «Slemdal» der hun har fotografert sitt barndomshjem etter utflytting, men før utvasking. I det gylne fururommene ser vi hvordan det klare dagslyset byr husstøvet opp til dans. Vi kikker inn i et tomt stubbloft der det mørke plankegulvet kontrasterer de lyse furubordene i skråtaket som går som orange og svarte diagonale linjer. Her gir hun oss dels innblikk i et av huset glemte steder, samtidig som hun skaper en vakker abstrakt komposisjon. Ett annet bilde fokuserer på det stedet der trappegelenderet er festet til veggen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Hedevig Anker: Villa Stenersen, 2010

Hedevig Anker: Villa Stenersen, 2010.

Foto: Hedevig Anker / Stenersenmuseet

Malerier skapt med kamera

Når man ikke ser bildene, men bare får dem beskrevet kan det kanskje lyde en tanke kjedelig, men bildene er alt annet enn kjedelige. Og det er ikke fotografienes nærmest besettende skjønnhet som gjør dem interessante. Vakre, forførende bilder er ikke akkurat noen mangelvare i mediesamfunnet. Nei, det som interesserer meg er dobbeltheten, både det at de fremstår som malerier skapt med kamera, men også det at de både er abstrakte, innadvendte komposisjoner, samtidig som de har den helt konkrete nærheten til virkeligheten, og til hverdagsomgivelsene.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Hedevig Anker: Uten tittel, 2002

Hedevig Anker: Uten tittel, 2002.

Foto: Hedevig Anker / Stenersenmuseet

Det konstruerte ved historien

Hedevig Anker er ikke en kunstner som legger inn klare lesbare tematikker eller beskjeder inn i bildene sine, men det betyr ikke at bildene ikke bærer på et vell av poetensielle fortellinger, problemstillinger og erindringer. Ett eksempel er billedserien «Eidsvoll» fra 2008. Her har hun blant annet fotografert dørkarmen, dørsprekken og værelset innenfor i et av de ærverdige rommene i Eidsvollsbygningen. Siden hun har fotografert sitt motiv så til de grader på kloss hold er, det helt umulig å se hva bildet viser. Fotografiet fremstår som en ren fargekomposisjon i blåsort, hvitt og rødt. I dette bildet som henter sitt motiv fra denne viktige, stolte arenaen som har så stor betydning i norsk historie, hvisker hun ut den fotografiske krystallklare realismen til fordel for noe abstrakt og malerisk. Med dette peker hun på det fiktive og konstruerte ved historien, og ikke minst det mildt skjønnmalende mytologiserte begivenhetene knyttet til riksforsamlingen, grunnloven, og disse viktige ukene på våren i 1814.

Vakkert og tankevekkende

Jeg liker hvordan Anker på denne stillferdige, elegante og tilbakeholdne måten klarer å skape noe som både er så vakkert og så tankevekkende.

Mona Pahle Bjerke