Torsk og tare!
Rundt omkring langs verdens kyster driver man og aler opp både det ene og det andre, og laksen utgjør bare en liten del av de raritetene som plasker omkring i oppdrettsanleggene.
I tillegg til skalldyr, skjell og fisk i alle fasonger skal man ikke bli forundret om man finner en tareåker og to også. Det står nemlig på favorittmatlista til japanerne, og de spiser sikkert et tonn hver hvert eneste år.
Hvorfor oppdrett?
Laks!
Det er nok mange som spør seg selv hvorfor i all verden man skal drive oppdrettsanlegg når man bare kan dra ut og fange maten i stedet. En av grunnene er at det faktisk ikke alltid ER plenty av fisk i sjøen, og det var nok derfor man i sin tid begynte å ale opp laks selv. Før i tiden klarte man bare å slå kloa i en og annen sprell i de norske elvene, og skulle man ha seg en smakebit måtte man ut med en real klump gull. Det var jo dumt for oss som ikke var millionærer.
Fersk torsk
Med torsk er saken en litt annen. Den finnes det jo massevis av i sjøen, men problemet er at de bare er der av og til. Det betyr at man kan hale dem opp i haug og dunge til visse tider på året, mens man pent får klare seg uten i resten av tiden. Torskeoppdretterne vil gjerne at det skal ligge ferske torskefileter i disken hele året!
Man skal heller ikke glemme at det stadig blir flere og flere av oss mennesker her i verden, og blir det mange nok som liker fisk ender vi fort opp med å trekke opp hver eneste lille sild i havet. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne at DET ikke er særlig smart!
Derfor prøver forskerne på Havforskningsinstituttet i Bergen å finne ut hvordan man skal ale opp torsk. Man kan nemlig ikke bruke de samme metodene som lakseoppdretterne. Det første problemet man støter på er hvordan man skal slå kloa i eggene.
Egg og lyslureri
Siden litt av vitsen med torskeoppdrett liksom skal være å få fersk fisk hele året er det litt viktig at man kan få tak i eggene hele året også. Det er litt vrient med torsken. Den gyter nemlig bare om våren, og nekter å gi fra seg så mye som et kaviarkorn resten av året. Siden den skal være så gjenstridig blir forskerne nødt til å narre den, og det gjør de med lys.
En eller annen smarting har nemlig funnet ut at det er lengden på dagen som fortelle torsken når på året det er. Hvis man lager lange liksomdager med noen sterke lamper over en innendørs tank lar torskene seg lure, og gyter egg og melke (sædcellene altså) ut i vannet når det skal være. Snart er det bare å pelle opp de bitte små befruktede eggene. Men det er flere forskjeller på torsk og laks.
Matpakker og tørrfôr
Lakseegg har med seg en gedigen matpakke når de blir født, og trenger ikke annen mat før de er store nok til å spise tørrmat. Torskene, derimot, har bare med seg litt lommerusk, og må lære å finne mat i vannet rundt seg enda mens de er bitte små. Disse mikrofiskelarvene synes ikke tørrfor er noe godt i det hele tatt, og forskerne må pent servere noe annet. De lager like godt livretten: mikroskopiske levende dyr!
Hjuldyr og saltkreps er noen små plankton som lever i saltvann. Forskerne aler dem opp i digre tanker, og gir dem til de torskelarvene som er under 10 millimeter. Når de blir så mye som en centimeter er de nemlig store nok til å gå over til tørrmat! Herfra er det bare å følge god gammeldags lakseoppskrift til torskeyngelen er store nok til å slippes ut i merdene, svære fiskeinnhegninger ute i sjøen.
Enda er oppdrett av torsk bare helt i startgropa, men forskerne på Havforskningsinstituttet håper det vil bli mange fine fileter i fiskediskene i årene som kommer. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen, og passe på at verken miljøet eller fiskene blir syke.