Festen er over
Nils får et avklaret, nesten undrende uttrykk i øynene. Karin føler at hun kan lese noen av stemningsendringene han gjennomgår i de kjære ansiktstrekkene. Likevel er hun usikker på hva det betyr.
- Nils, kan du tilgi, prøver hun seg. Hun stirrer intenst på ham, og våger så vidt å ta ham lett i armen. Kan ikke la være.
- Karin, sier Nils alvorlig. La oss sette oss sammen her i godstolene og snakke gjennom sakene.
Han trekker Karin med seg.
- Jeg må rydde opp her, sier Karin usikker, og nøler litt.
- Nei, vi må rydde opp her, innvendig, sier Nils bestemt og peker på tinningen. - Det utvendige er mindre viktig nå. Rundt dem står kopper og glass i vill uorden.
Nils plasserer Karin og seg selv resolutt i hver deres dype stol, slik at de ser rett på hverandre.
Karin blir nesten skremt. Nils pleier ikke å være sånn. Han pleier å skygge unna konfrontasjoner. Hva vil han egentlig?
Nils sitter stille og puster dypt.
Endelig begynner han å snakke.
Oppsummering
- Karin, sier han stille, men inderlig. - Dette har vært en svært viktig kveld for meg. Uansett hva som skjer fra nå av. Et slags vendepunkt, tror jeg. Det er vanskelig å snakke om det, men jeg trenger å sette ord på alt sammen for å forstå det selv.
- Livet er dypest sett både underlig og vidunderlig? Ikke sant? Men til daglig ser vi det ikke! Vi lar bare dagene gli gjennom oss som firkantede kalenderlapper. Ukene og årstidene kommer bare, slik det er bestemt? Men likevel er alt dypest sett usikkert. Vi reduserer på sett og vis oss selv til menneskemolekyler som deltar i en utvendig styrt kjemisk prosess. Men virkeligheten er heller et vakkert og kunstferdig lappeteppe av vidunderlige og mirakuløse opplevelser! Jeg husker så mange vidundre i livet! Den første gang jeg fikk øynene opp for at bokstavene kunne lenkes sammen til begrepssymboler! Den første gang smilet ditt sa meg at vi kunne komme til å bety uendelig mye for hverandre! Den første gang vi ble foreldre og vesle Tonje, som ligger der opp og sover, ble skapt av oss og gitt til oss for at vi kunne passe på henne noen år! Under på under!
Han ble stille.
- Vi har ikke lov til å ødelegge våre felles undre bare fordi et utenforliggende fellesskap lager et broket og lekent fikserbilde av oss, med påtvungne konvensjoner fylt av liksom-gleder og liksom-ting.
En ny fortrolighet
Han satt stille, en lang stund.
Karin torde ikke å bryte inn, av frykt for å bryte den skjøre stemning og tankerekke Nils nå var midt inne i. Hun forsto at det var vanskelig for ham selv, og at ordene ikke var planlagt, men oppsto i den merkelige fortroligheten som lå der som et kraftfelt mellom dem.
- Vil du som jeg, Karin, så prøver vi å fortsette, nesten som før – men mer naturlig og med større nærhet og tilstedeværelse? Selv om du har hatt et eventyr med Gjert, foreslår jeg at han kan begynne hos oss i neste måned – hvis både du og han fortsatt vil det og klarer å se ut over den konvensjonelle hverdagshorisont? Han ser ut til å ha funnet en god og kjærlig partner, nesten slik som jeg! Han smilte til henne. - Jeg ønsker ikke å ødelegge noe for dem!
- Kveldens sjokkartede innsikt har vist meg at jeg hittil har levd en svært beskyttet tilværelse. Først og fremst fordi jeg ble født av gavmilde og friske foreldre i en fantastisk spennende tid og i et velstående, lite samfunn. Men fra nå av håper jeg at jeg selv kan bidra til å skape en beskyttet tilværelse for en engere krets omkring meg. Det som har skjedd i den senere tid er jo ikke en serie med ulykker! Det er en serie med erfaringer, eller eksamensoppgaver i selve livets skole. De som omgir oss, både mine foreldre, våre barn og våre venner, utgjør en krets som omfatter både Tomas og Gjert, men aller mest deg, Karin. Vi er virkelige venner, er det ikke derfor vi er i stand til å såre hverandre?
- Alle individer lever i en tøff, innbyrdes konkurranse. Hver enkelt lever av å spise noen som har levd før! Menneskene er flokkdyr som likevel har litt videre horisont. Vi kan samarbeide! Det er det som gir oss fordeler! Vi er de eneste som kan tilgi og lære noe av feiltrinn! Dermed vil vi kunne foredle oss underveis! Vil du være med på å hjelpe oss til å utvikle oss videre i livets merkverdige skole?
Karin ble varm inne i seg. Sammen gikk de opp til barna og så dem sove, litt svette og urolige.
- La oss forsøke å gi dem en beskyttet, men ikke overbeskyttet tilværelse, sa Nils stille, og Karin samtykket med et stille varmt smil.
Skrevet av
Harald Neergaard
