I sommer lot Harald Eia et forskerteam ved Institutt for Klinisk Medisin ved Oslo Universitetssykehus, få fri tilgang til hjernen sin.
Eia meldte seg frivillig for å demonstrere bruken av hjerneskanning til å kartlegge hjerneaktivitet under oppgaveløsning.
Komikeren omtaler seg selv som verdens minst hypokondriske mann.
Han sier at han var bekymringløs i forkant av undersøkelsen, selv for at forskerne nevnte muligheten for at man kanskje finner noe under skanning.
– Jeg var veldig eplekjekk da jeg gikk inn i det rommet, men på slutten av dagen var jeg i tårer, forteller Eia.
- Les:
Ubehagelig opplevelse
Forsker Mona Otnæss ledet prosjektet som skulle kartlegge blodtilførselen til hjernen under oppgaveløsing.
Harald Eia tilbrakte derfor store deler av dagen i en MR-skanner mens han løste ulike hjernetrimsoppgaver. En opplevelse som var alt annet enn behagelig, ifølge komikeren selv.
– Det var veldig stressende og skummelt. Jeg hadde dessuten på meg veldig ubehagelige briller og det bråkte helt forferdelig der inne, forteller Eia.
Eia var glad for å komme ut av maskinen, men utenfor MR-skanneren ventet flere ubehagelige opplevelser for komikeren.
Redd for svulst
Eia forteller at stemningen i undersøkelsesrommet var helt annerledes da han kom ut av maskinen.
– Mona var helt blek i ansiktet, og jeg merket fort at det var noe som ikke stemte. De andre forskerne var plutselig profesjonelle. De spurte meg om jeg hadde hatt vondt i hodet den siste tiden. Det var da jeg begynte å bli skikkelig redd, forteller Eia.
Forskerne viste ham et av bildene som ble tatt under skanningen. De hadde oppdaget ukjente hvite flekker i bakdelen av hjernen.
– Jeg var redd for at det var en svulst. Jeg begynte å gråte litt da jeg ringte familien for å fortelle at det var noe rart med hjernen min, forteller Eia.
De mystiske flekkene viste seg å være en forkalkning, som han fikk da han var et spedbarn.
– Jeg hadde visst for mye kalk i hjernen. Det er ikke farlig og påvirker meg ikke på noen måte, sier en lettet Eia.
Nytt syn på livet
Harald Eias eneste bekymring, i forkant av undersøkelsen, var hvordan han skulle løse oppgavene.
– Jeg hadde prestasjonsangst. Jeg ville at de skulle stå med åpen munn og konkludere med at jeg hadde en superhjerne. Men det skjedde jo ikke, sier Eia.
– Jeg så døden i hvitøyet og skjønte hvor forferdelig det er å få en slik sjokkbeskjed. Jeg føler at jeg fikk livet i gave, sier Eia.