NRK Meny
Normal

Han graver en brønn med nål

Orhan Pamuk har brakt tyrkisk litteratur og kultur til verdens lesere. Denne uken mottar han Nobels litteraturpris for å ha fornyet romankunsten.

 

Orhan Pamuk
Foto: BOB STRONG / REUTERS

I forrige uke da Orhan Pamuk ble møtt av tyrkisk presse på flyplassen i Istanbul, ble han spurt om takketalen for Nobelprisen i litteratur var ferdig. Svaret var ja, både festklærne og takketalen som han håper vil bli husket var klare.

”En dårlig tale går ikke inn i historien, men bare i Nobelkomiteens nettsider”, sa han spøkefullt til en av de frammøtte journalistene.

Orhan Pamuk har besøkt Norge tre ganger, de to første gangene, i 1991 og 1994, intervjuet jeg ham for NRK Innvandrerredaksjonens daværende program på tyrkisk. For 15 år siden hadde han samme ønske: Gode, litteraturrelaterte spørsmål. Med visshet om at temaene vi snakket om den gangen - tradisjon og forandring, søken etter identitet, forholdet mellom Øst og Vest og dets påvirkning på våre sjeler – fortsatt er aktuelle i dag, tok jeg frem de gamle radioopptakene.

 

- Jeg graver en brønn med nål

 I 32 år satt Orhan Pamuk ved skrivebordet sitt i Istanbul og skrev romaner. Han er en arbeidsmaur, en ekte tankearbeider. I 1994 intervjuet jeg Orhan Pamuk i forbindelse med utgivelsen av Svart Bok på norsk. Han beskrev den kreative prosessen slik til meg:

- Hvis det i det hele tatt finnes lidelser i mitt skriveeventyr så er det å jobbe med tålmodighet, tålmodighet og tålmodighet. Jeg har i de siste tjue årene stått opp hver morgen, satt meg ved mitt bord og i ti timer hver dag skrevet mine romaner med tålmodighet. Det er som å grave en brønn med nål. Jeg forsket på små fortellinger og på historier i vår fortid som kan gi oss kjernen av livet i Istanbul. Jeg leste aviser, bladde i merkelige tidskrifter og bøker og pratet med mennesker. Å kalle dette lidelse vil være selvgodhet. Det jeg gjorde, gjorde jeg ikke med smerte, men med glede, med kjærlighet Men som nevnt skapte jeg hele denne verden ved å grave en bønn med nål.

”- Du kan ikke gjøre folk til lags selv om du fanger en fugl med munnen din”.

Slik lyder et tyrkisk ordtak. Orhan Pamuk videreutviklet dette ordtaket da han svarte på kritikken om at han ble tildelt Nobelprisen i litteratur av politiske årsaker.

- Selv om jeg har fanget en fugl med munnen min finnes det noen mennesker i Tyrkia som i tjue år har påstått at det ikke er en fugl men et innsekt. Allikevel blir det galt å generalisere deres reaksjon som hele det tyrkiske folkets reaksjon, sa Pamuk til den tyrkiske avisen Milliyets korrespondant i New York.

I samme avisintervju sier han at han er en sivil forfatter og ikke trenger godkjenning fra staten, men at den tyrkiske staten ved statsministeren og utenriksministeren har sendt sine gratulasjoner gjør ham glad og fornøyd.

Jeg merket meg også følgende utsagn på nettsidene til avisen Milliyet den 26 november:

- Enhver forfatter ønsker å bli likt i sitt eget land og gjør også jeg. Jeg kan kritisere Tyrkia eller staten, men hjertet mitt er hos alle som bor i Tyrkia. Jeg skriver på tyrkisk, bøkene mine baserer seg på tyrkisk kultur. Jeg snakker for å henlede oppmerksomheten til endel saker eller manglende demokrati i Tyrkia. Disse blir tatt ut av proporsjoner. Noen prøver å komme mellom meg og leserne.

På leting etter byens sjel

Nobelprisvinneren er født og oppvokst i Istanbul, en storby der Asia møter Europa eller sagt på en annen måte, der Vesten skilles fra Østen med en smal vannvei - Bosforusstredet. Han har et veldig spesielt forhold til denne byen, og den har en sentral plass i nesten alle bøkene.

- På leting etter sin hjembys melankolske sjel har Orhan Pamuk funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning, sa Svenska Akademiens sekretær Horace Engedal i sin begrunnelse for tildelingen.

Byen Istanbul, hovedstaden til Det østre romerske rike, Bysants og Det osmanske rike er virkelig et univers eller en verden i seg selv. Jeg bodde selv i Istanbul i 24 år av mitt liv før jeg flyttet til Norge. I Istanbul lever Øst og Vest, det moderne og det tradisjonelle, gamle og nye, fattige og styrtrike side om side. I intervjuet jeg gjorde med Pamuk i (1994 uttrykker Nobelprisvinneren det slik:

- Istanbul er en av verdens rikeste, mest sammensatte, og mest uoversiktlige byer. Min oppgave som forfatter er å vise hva byen egentlig er, å tyde dens betydning for vår sjel og meningen som ligger bak all denne uoversiktligheten.

- Siden Bysants har Istanbul fått lag på lag av forskjellige kulturer og historier. I dag er det forfatterens oppgave å finne frem disse tapte fortellingene før de forsvinner for godt, på samme måte som en fjerner lag på lag med maling for å avdekke en gammel freske. På denne måten kan man forstå hemmeligheten som ligger i dypet av vår sjel. Istanbul har en hemmelighet, men vi forstår den ikke lenger på grunn av den positivistiske tenkemåten som vi fikk fra Vesten.

Istanbuls mysterium

Romanen "Svart Bok" er etter min mening Orhan Pamuks hittil største verk. Det er en bok med mange fasetter, den kan leses som en kjærlighetsroman, en kriminalroman eller som en samling av merkelige mystiske historier - et slags moderne tusen og en natt-eventyr.

Hovedpersonen i "Svart Bok" Galip begir seg ut på en reise, en eventyrlig sporjakt i Istanbul, på leting etter sin kone og fetter Celal. Men dette er ikke det Istanbul vi kjenner. Dette er en marerittaktig by med groteske motiver av tunneler, labyrinter, brønner, ødelagte bysantinske buer, fangehull og et inntørket Bosforus…

I intervjuet med Pamuk spurte jeg hvorfor han behandler Istanbul slik:

- Mens hovedpersonen min lever og tråkker og får søle under skosålene i et virkelig Istanbul, prøver han samtidig å penetrere de skjulte tingene som ligger dypt i underbevisstheten vår, våre tenkemåter og vaner. Mens jeg så på det moderne Istanbul og forsøkte å forstå en verden der ytre og det indre stadig glir vekk fra hverandre, lette jeg etter Istanbuls hemmelighet ved hjelp av mange fortellinger som til sammen utgjør en helhet.

- Jeg prøver å nærme meg Istanbuls sjel, Istanbuls underbevissthet, det mørke som ligger i dybden av Istanbuls sjel, ikke som en realistisk forfatter, ikke som en journalist eller en filmregissør. Dette er mitt Istanbul. Dette er et fryktelig sted, et oppsiktsvekkende sted, men etter min mening er byen viktig for meg så lenge den sniker seg inn i våre sjeler. Heller det enn postkortenes små søte utsikter over Bosforus. Og det Istanbul jeg ser er dette mørke, skremmende, iblant terroriserende landet. I seg selv både paradis og helvete. Men langt fra et overfladisk, banalt, turistbilde.

I fortellerkunstens skattekammer

Når Orhan Pamuk skriver om det moderne livet vi opplever i Tyrkia og Istanbul går han tilbake til den tyrkiske kulturarven, til tradisjoner og gamle islamittiske historier - og dette har vekket interesse i Tyrkia.

- Jeg prøver å puste liv i den tyrkiske kulturen, i det materiale som gjør oss til hva vi er. Jeg prøver å finne fram til historier som ligger nedgravet i fortiden. I minnene våre og i nåtiden, ting vi møter når vi går på Istanbuls gater, ting vi får fra båter, biler, ansikter, plakater, eksos, røyk, dritt, skitt, fortauer.

- Vestens filosofi konstrueres med begreper, mens vi i Østen gjør det med allegorier og fortellinger. Vår islamske filosofi som vi egentlig har overtatt fra Kina og India gjennom Iran, er allegorisk, den forteller historier. Tasavvuf tradisjonen vår (islamsk mystisisme i Tyrkia) og Mevlanas 6 binds stort verk Mesnevi utgjør et stort hav av fortellinger og visdom. Denne tradisjonen er universell og tidløs.

- Jeg er privilegert. Jeg kan betrakte denne tradisjonen ut fra et moderne perspektiv. Jeg har vandret fritt omkring i dette fortellerkunstens skattekammer uten å spørre om lov. Jeg sanket med stor glede det jeg hadde bruk for og ga dem nye former.

Han har fornyet romankunsten

Veien fra fortellerkunstens skattekammer til egne romaner har ført Orhan Pamuk til Nobelprisen. I begrunnelsen for tildelingen heter det at han har fornyet romankunsten. Men i en verden hvor det føles som om vi er på randen av krig mellom sivilisasjoner, kan det tenkes at Nobelkomiteen har lagt større vekt på hans funderinger om forholdet mellom Øst og Vest. Har vi noe å lære fra hverandre? Hele Orhan Pamuks forfatterskap viser at et sekulært Tyrkia er og alltid har vært en bro mellom sivilisasjoner.

I romanen ”Det hvite slottet” forteller han en historie fra 1700-tallet. Boka handler om forholdet mellom en mektig mann fra Østen (en muslimsk lærd) og hans slave fra Vesten (som sier at han er vitenskapsmann), og om den livslange prosessen der de stadig lærer noe av hverandre og samtidig søker etter sin identitet. Orhan Pamuk sa det slik til meg i 1991:

- Jeg ville reflektere over forholdet mellom Øst og Vest. Vi har tillagt Vestens vitenskap altfor stor betydning. Selvsagt har vi dratt nytte av den, men samtidig ble vi knust av den også. Boken er en høyttenkning om virkningen av Vestens økonomiske - og teknologiske fremgang på våre sjeler. Men det handler også om hvordan Vesten følte seg mindreverdig da den møtte det du kaller Østens visdom. I denne boken går våre tanker til hva Østen og Vesten fikk av hverandre, hva vi har gjort, hva vi kunne ha gjort, hva vi kan gjøre, hvordan vi kan utbedre våre misoppfatninger, hvordan vi kan kvitte oss med våre mindreverdighetskomplekser eller vårt hovmod.

- I de siste 200 år har Vesten påvirket vår egen kultur og sivilisasjon. Før levde vi i den østlige kulturen som hadde sin rikdom basert på stabilitet, stillhet og de små forandringer. Men på grunn av tapene på det økonomiske og militære plan, åpnet først vår teknologi og så vår kultur seg mot Vesten. Først endret vi vår materielle verden, våre klær, våre eiendeler og så vår tenkemåte. Jeg tror at våre sjelelige problemer og følelser av underlegenhet dukket opp, ikke fordi vi forandret vår materielle verden, men fordi vi endret vår tenkemåte. Men jeg ville ikke ta opp ”å føle seg underlegen” problematikken ensidig. I romanen ”Det hvite slottet” forsøkte jeg derfor også å belyse Vestens blikk, sa Orhan Pamuk.