Ingar Sletten Kolloen
Hamsun. Svermeren
Gyldendal 2003
Beskrivelsen av Knut Hamsuns liv på norsk var lenge overlatt til hans nærmeste. Sønnen Tore Hamsuns portrett "Tore Hamsun - min far" fra 1952 kom i stadig nye opplag, helt til engelskmannen Robert Fergusons mer uavhengige biografi, "Gåten Knut Hamsun", ble oversatt til norsk i 1988.
Senere har Lars Frode Larsen lagt ned et omfattende arbeid i å kartlegge og beskrive de første 34 årene av Hamsuns liv i tre tjukke bøker.
Rikt og mangfoldig bilde
Ingar Sletten Kolloen bygger på dette og mange andre skriftlige og menneskelige ressurser. Resultatet er en bok som gir et rikt og mangfoldig bilde av et helt usedvanlig menneske. Hamsuns skaperkraft skjøt fart med debuten ”Sult” i 1890 og strekker seg langt forbi 1920-årene, der det første bindet av Kolloens biografi stopper.
Godt over seksti år gammel får Hamsun en ny kreativ bølge og skriver ”Landstrykere” og ”August”, rett før han blir enda mer kjent og beryktet som nazist og Hitler-venn. Alt dette bygger Kolloen møysommelig opp til i første bind: En spennende fortalt historie fra ende til annen.
Fra myndig refser til logrende hund
Likevel har jeg noen kritiske innvendinger. Kolloen ga for fire år siden ut boka ”Berre kjærleik og død” om Tor Jonsson. Der var han en myndig refser og klok veiviser inn i et forfatterskap.
I Hamsun-boka er han mer blitt en slags svermende, nesegrus beundrer, en logrende hund for Hamsuns blendende stil. Kolloen har selv sagt i intervjuer at han ikke har noen agenda. Det synes jeg virker naivt, stilt overfor et så stort prosjekt.
Merkelig bruk av sitater
Konkret gir det seg utslag i at Hamsuns formuleringer og vendinger i omfattende grad får prege Kolloens egen framstilling. Han skriver avsnitt eller setninger med hamsunsk ordlyd, men uten sitattegn. De avsluttes med en fotnote, som antyder at ordvalget likevel kan være Hamsuns eget. Dermed blir det uklart hvor Hamsuns formuleringer slutter og Kolloens begynner.
For eksempel skriver han på side 61 at "Det var som om ordene gjemte seg for gleden", uten sitattegn, men med notehenvisning. Er ordbruken Kolloens eller Hamsuns?
Flere steder (f.eks. 295) utbryter Kolloen "Ho Ho!" eller liknende i begeistring - igjen uten sitattegn. Han skildrer åpenbart Hamsuns lystige reaksjoner på et eller annet. Men er det Hamsun, Kolloen, en fiktiv, klok ugle eller en dum gjøk på biografens skulder som taler?
Mer "bio" enn biografi
Praksisen med usedvanlig tette sitater - og utvisking av skillet mellom biograf og objekt - gir absolutt et levende bilde av Hamsuns hårreisende behandling av venner, forleggere og kolleger, hans himmelropende brutale behandling av kone og barn.
Det viser fram Hamsun som det monsteret han må ha vært for dem som sto ham nær. Men boken blir mer en slags ”biograf”, i den svenske betydningen titteskap eller kino, enn det blir bio-grafi, det vil si skrift om livet.
Ingar Sletten Kolloen gir for mye slipp på sin egen skrift, den er fortrengt av Hamsuns tale gjennom alle kildene. Det gjør boka god som nærgående portrett, dårligere som skriftlig, reflekterende biografi. Men Kolloen har fremdeles muligheten til å gjøre andre valg og komplettere bildet og stilen i neste og avsluttende bind.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt og Boktilsynet, NRK P2, 3. september 2003