Velkomment, men travelt besøk

Det knyttes mange midler og mange visjoner til nordområdene. Ordene som brukes er store, nesten svulmende over områder som virker å ha et uendelig potensiale. Hålogaland teater forsøker i stykket Velkommen å fortelle historiene til menneskene som bor der.

Autentisk

Teaterstykket ble til da regissør Nina Wester og manusforfatter Mikkel Bugge reiste rundt i Troms, Finnmark og på Kolahalvøya for å møte menneskene som bor der. De hadde med seg en liste med tjue spørsmål. Alle steder de banket på ble de ønsket velkommen. Alle spørsmålene ble besvart.

Dette har igjen blitt bearbeidet til mest mulig autentisk teater. Historiene har blitt flettet i hverandre, men fremstår likevel uberørte og ekte. Her er familier som lever sine vanlige hverdagsliv med fotballtreninger og fisk til middag, her er gamle mennesker som mimrer og unge som tynges under forventningene fra den eldre generasjon. Mer enn å være et politisk teaterstykke viser forestillingen at folk i nordområdene ikke er så ulike folk flest.

Intenst

Hva er det første du ser når du kommer inn døra di hjemme? Hvem er den viktigste personen i ditt liv? Kan du fortelle om den dagen det var flest mennesker i dette huset? Når føler du deg mest ensom? Formuleringene til Bugge og Wester er allmenne, men det er også slike spørsmål som forløser historier. Mange historier, mange tanker – kanskje for mange til å fylle en liten teatersal en knapp time.

Forsøket er likevel helhjertet, og de tre skuespillerne Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen hopper inn og ut av roller, veksler i situasjoner og tempo, vender raskt, bryter og starter på nytt. Det er nesten utrolig at de klarer å holde tunga rett i munnen. Men det gjør de, og det med forbausende ro. Regien vil litt for mye, de omgir seg med litt for mange rekvisitter og absurde påfunn – fotballsko i kjøleskapet og bananer i ørene spretter opp litt for ofte – men det hjelper når skuespillerne, og da kanskje særlig Espen Renø Svendsen, utstråler ro gjennom forestillingen.

Desillusjon

Det starter heroisk med mannen som husker da han som liten reddet livet til en russisk soldat. Men mer interessant enn de gode minnene er hverdagshistoriene, og mest interessant er kanskje at de desillusjonerte får tale sin sak. For nordområdemelding aldri så mye, distriktene flyttes fra og guttelaget i fotball mister spillere. Nyrike avler partykultur og dop. Noen har gitt opp både seg selv og verden rundt og ber oss se i øynene at de kommer fra ”skitplasser bygd opp av rekved” – andre sukker over forventningene som stilles til dem ”bare fordi vi kommer herfra”. Ikke alle lar seg rive med av den visjonære bølgen. De blir hørt i denne forestillingen.

Mer politikk

Hålogaland teater var fra starten av kjent som ”det røde teater”, et teater som ikke var redd for å være tydelig politisk. Denne gangen kunne manusforfatterne godt spisset den politiske profilen en tanke. Dette er på sett og vis politisk teater, men noe vagt. Først på slutten av stykket, når de tre skuespillerne kommer til hjembygda og gruvedriften er tatt opp igjen med australske gjestearbeidere, når det er kommet forskningsstasjon og bygda er blitt et overskuddssamfunn med eget ishavshotell med snøflakmassasje, samisk opera, sjokoladefabrikk og eget barneteater begynner en slags konsekvensutredning som kunne vært interessant å følge. Men da er forestillingen slutt. Når skuespillerne først velger å sitere utenriksminister Jonas Gahr Støre, kan de godt bearbeide materialet dypere.

Men samtidig er dette en forestilling som mange vil kunne kjenne igjen mye i når den i november skal spilles på forskjellige steder i Troms og Finnmark. Om stykket hadde vært tydeligere politisk, mindre intenst og en tanke lenger kunne det i enda større grad vært med på å starte samtaler om nordområdepolitikken, slik meningen faktisk er.

Hålogaland teater
Velkommen
Av Mikkel Bugge og Nina Wester
Medvirkende: Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen
Scenografi og kostyme: Terese Arildsdatter Riis