Galleriet Standard (Oslo) markerer sitt femårsjubileum med å fremheve nettopp disse kunstnerne, som har betydd svært mye for galleriet. De har nærmest vært galleriets «flaggskip».
Nykonseptualisme
«Nykonseptualisme» er merkelappen kunstnerne fikk, da de ble lansert første gang. Dette begrepet betegner en idébasert, antiestetisk, politisk og institusjonskritisk kunst – med eksplisitte eller implisitte referanser til konseptkunstbevegelsen fra 60- og 70-tallet.
Igangsettende ambivalens
Utstillingen fremstår, ved første øyekast, som minimal og stillferdig. Hver av kunstnerne er kun representert med ett enkelt verk.
Marius Engh har kledd et utstikkende hjørne i gallerirommet med et veldig aluminiumsbeslag. I likhet med hans tidligere arbeider likner dette verket på en minimalistisk skulptur, samtidig som det ved nærmere ettersyn fremstår som en prosaisk hverdagsting.
Det kan se ut som en hjørnepolstring, av typen man benytter i parkeringsanlegg for å hindre at biler skal skalle av murpuss på utstikkende deler av veggflater eller søyler. Dette at verket utgir seg for å være noe annet enn det er, lader det med en igangsettende ambivalens, som får oss til å stille spørsmålstegn ved forestillingen som ligger i kunsttradisjonen, om at kunsten er noe eksepsjonelt, hevet over hverdagsrommet og hverdagserfaringen.
Rustfritt stål
Dette er også en problemstilling som dukker opp i møte med Gardar Eide Einarssons store ensfargede grå maleri, som har fått tittelen «Untitled (Stainless Steel) ». Med et uhyre enkelt grep kobler han her sammen den følelsesladede virkeligheten man forbinder med maleriet, og assosiasjoner knyttet til stålet, nemlig industriell utilnærmelighet og upersonlighet. Med dette konsise grepet skaper han en spenning mellom uttrykket, og det som oppstår i betrakteren i møte med det.
Søppelsekk
Også i Faldbakken sitt arbeid oppstår en spenning i møte mellom ulike, og nærmest kontrasterende universer. I «Untitled (Garbage bag)» har han rammet inn en sort søppelsekk, der han med tusj har tagget noen uforståelige skriblerier som minner om akronymer eller stenografiske tegn.
Her skapes en åpenbar kontrast mellom det tarvelige plastikkmaterialet og dette døde tegnsystemet, som vi kanskje mest av alt forbinder med statsmaktens organer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ironisk jubileumskommentar
Selve kuratorgrepet – signert galleridirektør Eivind Furnesvik – er også interessant Istedenfor å fordele de tre arbeidene på hver av galleriets tre viktigste veggflater, har han samlet dem i den ene enden av rommet.
På den største veggen i galleriet, som er den første man møter når man trer inn i lokalet, henger et bittelite fotografi tatt av en anonym fotograf på 1920-tallet, som viser et enormt luftskip som bringes inn i en tilsynelatende alt for liten hangar på Svalbard.
– Det er en hilsen til oss selv og til Oslo, svarer Furnesvik, på mitt litt undrende spørsmål.
Kanskje kan man tolke dette som en ironisk jubileumskommentar, et slags forsøk på å skildre hvordan det har føltes å skulle introdusere det såkalt nykonseptualistiske prosjektet i den norske kunstoffentligheten, som fra Furnesviks ståsted muligens oppleves som et åndelig isøde.
Minner om haikudikt
Som helhet er utstillingen meditativ og inspirerende. Arbeidene oppleves som innsiktsfulle og igangsettende. I sin fortettede form kan de minne litt om haikudikt, som handler om den vestlige romantisering av annerledeshet, originalitet og individualitet – fenomener som historisk sett har vært spesielt koblet til billedkunsten.