Hagefest hos foreldrene ble til festival-hit

– Vi hadde jo ingen kunnskap, men vi levde mye på sjarmen, forteller Audun Hansen, festivalsjef for Audunbakken (nei, navnelikheten er ikke tilfeldig).

Denne helgen er det Brenn., Death By Unga Bunga og Moyka som står på programmet. Festivalen i skogholtet får rundt 750 besøkende innenfor sinne gardinkledde vegger.

Ikke verst for det som startet som en vennefest i hagen til foreldrene. Samtidig har de 19 årene med den lille festivalen i Sør-Odal i Innlandet bydd på både opp- og nedturer.

Audunbakken startet som en vennefest i hagen til foreldrene til Audun. Nå, nesten 20 år senere, er festivalen fortsatt fast inventar i skogen på Disenå i Sør-Odal. I år spilte både Marius Lien, Brenn, Moyka, Darling West og Death By Unga Bunga på det som omtales som Norges mest sjarmerende festival.

Se bildene fra Audunbakken-festivalen 29 bilder

– Det balla på seg

Ideen til festivalen begynte med at Audun og vennene hans hadde vært på Slagendagen, en liten festival som er forløperen til det vi i dag kjenner som Slottsfjellfestivalen i Tønsberg.

Det hjemmelagde arrangementet inspirerte gjengen, som mente selv de kunne gjennomføre noe lignende. Med hjemmelagde armbånd og stuehøyttalere som lydanlegg arrangerte de den første Audunbakken i hagen til foreldrene til Audun i 2003.

– Det var ikke tenkt som noe mer, men så ville folk gjenta det året etter, forteller Audun.

På runde to sparte han foreldrene til fordel for et nedlagt grustak som han og en kompis oppdaget. Med konsertområde, hjemmesnekret scene og sofaplasser nok til de hundre stykkene de regnet med skulle komme, var det klart for det Audun kaller en «venners-venner fest».

De laget en liste med 100 navn som de trodde kom til å komme. Så hanket de inn sofaer og stoler til disse 100. Men så:

– Det balla på seg. Vi var litt yngre på den tiden, så det kom masse nysgjerrige ungdommer og lurte på hva som skjedde her. Ordet spredte seg veldig fort og plutselig var vi 400.

Levde på sjarmen

Med fire ganger så mange som beregnet skjønte de fort at de hadde skapt noe det var interesse for. Likevel satte den første festivalen terskelen for hvordan Audunbakken er i dag.

– Selv om profilen og ideen ble skapt av tilfeldigheter, så er det sånn vi fortsatt har det i dag med sofaer og gardiner. Målet vårt er at det skal være så hjemmesnekra som mulig. Det profesjonelle skal synes i minst mulig grad.

Og det faller åpenbart i smak hos mange. Flere festivalgjengangere er åpenbart redde for at for de ikke lengre skal få ha Audunbakken for seg selv. Flere har bedt NRK – riktignok spøkefullt – om å ikke avsløre hvor festivalen er.

Selv om de i dag har lært et og annet om festivaldrift, innrømmer Audun at profesjonaliteten ikke var helt på plass i starten.

– Vi hadde jo ingen kunnskap, men vi levde mye på sjarmen, og det fokuset har fulgt oss.

Og etter 2004 ble det klart at Audunbakken faktisk hadde festivalpotensial.

– Vi skjønte plutselig at dette blir en festival. Da begynte vi å søke penger, lagde et styre og organiserte oss. Vi booket vår første betalte headliner, Silver, i 2005. Det husker jeg som et veldig stort øyeblikk.

Usikker på om han hadde gjort det i dag

Men Festivalsjefen er usikker på om de hadde turt å satse på dette om de hadde visst alt de gjør i dag.

– Vi tenkte jo ikke. Vi visste ikke hva vi bega oss ut på. Hadde vi visst hva det innebar så hadde vi sikkert ikke orket eller giddet, sier han, og presiserer:

– Vi har lært underveis og da også fått gradvis mer og mer å gjøre, ettersom vi har funnet ut av hva vi bør ha og hva vi bør fikse. Jo mer du vet, jo mer jobb er det.

Etter 19 år med prøving og feiling er det likevel ikke garantert at ting går knirkefritt. Det er også nok av historier om ting som går galt.

For eksempel i 2007, da den store knekken kom.

– I starten hadde vi fri aldersgrense og medbrakt drikke, til det ikke gikk lenger. Det ble fullt av fjortiser og altfor mye folk. Vi hadde tillatelse, men likevel for mye folk, og for mye folk som ikke brydde seg om musikken, forteller han.

– Publikum jeg snakket med synes det gikk fint, men som arrangør var det tungt. I tillegg var vi nesten to timer forsinket, så nattbussene måtte reise. Jeg så bare publikum tømmes for folk. Da dro jeg faktisk vekk fra området, innrømmer Audun.

– Mamma serverer mat her nede, så jeg dro ned dit. Jeg orket ikke å se på, jeg orket ikke være der – det var helt forferdelig følelse. Jeg måtte vekk. Det var et vondt år.

Stahet og arverekke

Selv om Audun regner med at han har vurdert å slutte halvparten av årene, så er det noe som driver både han og Audunbakken videre: Stahet.

– I 2012 var det en del som sluttet fordi de syntes det var for mye å gjøre. Da ble det sagt at: «Nå er det over». Da tenkte jeg personlig at jeg skal søren meg ikke gi meg, det er ikke snakk om engang.

– Hva gjør det verdt det gang på gang?

– Det er gleden av å se resultatet til slutt, når man står der og publikum kommer og første konsert starter, da er alt verdt det.

Jo lenger festivalen holder på, jo vanskeligere synes Audun tanken på å skulle gi seg blir.

– Jeg har en sønn på fem, så om ti år så har jeg sagt: Da skal du bli festivalsjef. Han er forberedt. Vi kan ha en overlapping, så blir han sjef, flirer han.

Les også: Denne familien «styrer» en av Vestlandets største musikkfestivaler

Gullkantet frivillighet

Det er likevel mer enn bare stahet som holder Audunbakken i gang. Som et selverklært hjemmesnekra arrangement er denne festivalen, som så mange andre, helt avhengig av frivillige.

– Det er tungt å drive på dugnad. Alle som er med setter jo livet på vent den uka. Og som festivalsjef er det vanskelig fordi man må kreve at folk er her og gjør jobben sin. Samtidig er det vanskelig å kreve at «du må ta fri fra jobb». Jeg kan jo ikke kreve det. Så det er en problemstilling: Man må kreve noe, men samtidig er jeg redd for å kreve for mye, erkjenner Audun.

Like fullt har han sikret seg medhjelpere som hvert år stabler festivalen på beina. Auduns mor, søster og tante lager mat til artistene og hjelper til ved festivalens hovedinngang.

En annen essensiell støttespiller er Torill Dammen som hvert år koker over 110 liter lapskaus til festivalen.

– Det er klart man står på for Audun. Det er morsomt å kunne hjelpe til, sier hun mens hun står over lapskausgryta.

– Det skal være en annerledes opplevelse

Audunbakken har en ublyg ambisjon om å skille seg ut fra mangfoldet av norske festivaler. Det er de helt nødt til mener Audun.

– Vi har en visjon om at vi skal være annerledes, vi skal skille oss litt ut fra mengden. Det gjelder alt fra booking til det visuelle utseende, at vi vil være noe annet.

Med en gjennomført hjemmelaget visuell profil og ukommersielle bookinger gjør festivalen det de kan for å skape en spesiell stemning.

– Å komme hit skal være som å komme hjem til noen. Det er hjemmesnekra, og det skal virke som om noen bare har rigget til en stor hjemmefest. Det skal være en intim og koselig stemning, sier Audun.

For festivalen er ikke ambisjonen å bli størst, i hvert fall størrelsesmessig.

– Vi trenger ikke blir større i antall i publikum, men større på sjarm, smiler festivalsjefen.

Vil du se mer fra Audunbakken og de andre festivalene vi besøker? Sjekk Festivalsommer i NRK TV, eller på NRK 1 mandager 19.45.

Video

39:48

Festivalsommer

Markus Bailey er med på Månelanding 2021 sammen med artister og publikum i Fredrikstad. Gamlebyen byr på intime, stemningsladde konserter i år.

Festivalsjefen ga seg selv ultimatum

Malakoffs festivalsjef Arnt Ivar Naustdal ga seg selv et ultimatum: Enten måtte han slutte å jobbe med festivalen, eller så måtte hele familien bli med på lasset.

Av Aurora Henni Krogh

Dagny: – Har aldri kjent på sånn spilleglede før

Å spille konserter har alltid vært drivkraften for Dagny, som denne helgen spilte sin største konsert på to år.

Av Aurora Henni Krogh

– Du går om bord i båten og så er det som å åpne skapdørene til Narnia

Fay Wildhagen tror Træna kan hjelpe henne å finne tilbake til det hun elsker med musikken, nemlig fellesskapet. Sammen med Tix, Kapteinen og mange andre artister samler hun igjen fans i musikkens glede.

Av Aurora Henni Krogh