Av:
Knut Hoem
Günter Grass
Beim häuten der Zwiebel
Steidl 2006
På omslaget har Günter Grass denne gangen tegnet en opprevet løk. Med rød fargestift. På tysk heter boken «Beim häuten der Zwiebel». På norsk mener jeg at det blir: Mens jeg skreller løken. Vi trodde kanskje den grønnsaken var brukt opp av en nordmann, som feirer jubileum i år, men nei. Tittelen er viktig, fordi den tydeliggjør at det vi skal få høre ikke er noen avsluttet historie for forfatterens del. Dette er en livshistorie som bokstavelig talt har levd videre på en løgn.
Den han en gang var
Vi visste fra før at han hadde vært med i Hitler-Jugend. Vi trodde at han ble utkommandert til luftvernet som 17-åring. Nå sier han plutselig at det ikke var sånn det var. Han meldte seg frivillig til tjeneste i 1944, og når han så våkner opp i skogene med granatsplinter i låret og i den venstre skulderen, så har han på seg uniformen til elitestyrken Waffen-SS.
Hvis vi skal tro ham da. Her står det svart på hvitt at til og med moren kalte ham sin lille Peer Gynt, fordi han var så glad i å lyge! Grass vil tydeligvis ikke lenger være den helstøpte, moralske, tyske samvittigheten vi trodde han var. Den nesten 80 år gamle mannen gjør seg selv mindre, for å få kontakt med den han en gang var. I en av bokens mest gripende scener møter han seg selv som 12-åring i en trapp, han får hosteanfall, og så står det: Jeg nærmer meg døden.
Denne 12-åringen, som holder på å gå på veggene i den trange toroms leiligheten i byen som den gang het Danzig. Han ville vekk, og han så på det å kjempe for det tyske fedrelandet som en vei ut. Vi følger ham fram til han sitter i en kjeller i Paris midt på 50-tallet, og skriver kapittel på kapittel av det som skulle bli hans gjennombruddsroman, mens to nesten nyfødte tvillingsønner holder ham våken om natten.
Troverdig bakomfilm
Men denne boken stopper ikke der. Innimellom slagene møter vi ham på 70-, 80- og 90-tallet på jakt etter personer han møtte og steder han var i disse avgjørende ungdomsårene. Et eksempel er når han i 1990 reiser til landsbyen Altdöbern i det tidligere DDR. Han skriver et åpent brev om hvordan vesttyskerne overkjørte øst i prosessen fram mot gjenforeningen. Men nå får vi vite at det han egentlig tenkte på var da han selv vandret i dette samme landskapet i SS-uniform ved krigens slutt.
Dette er et av mange eksempler på hvordan denne selvbiografien også i forbløffende grad blir en slags bakomfilm til Grass sitt eget forfatterskap. Men annenhver setning ender med et spørsmålstegn. Er det derfor den virker så troverdig? «Beim häuten der Zwiebel» framstår akkurat så virtuos og moderne som vi kan forvente fra en mann som revolusjonerte romansjangeren med «Blikktrommen», og som nesten 50 år senere bestemte seg for å si det som han mener å huske det var.
Kulturnytt, NRK P2, 4. september 2006
Lenker