Dagen etter hadde Tomas Lydt ingen klienter før kl. 10.00 og unnet seg derfor en tur innom en av byens mange kaffebarer ikke langt unna kontoret.. Han bestilte en vanlig kaffe og en forvokst smultring med no' sjokoladekliss på, Donut het den visst. Og, joda, han hadde sett det på TV, smultringen utgjorde både frokost, lunsj og middag for en drøss med amerikanske politifolk. I det samme raste en politibil med hylende sirener forbi vinduet han satt ved. Pussig sammentreff. Han ristet på hodet. Skulle han dempe ned den den bråkjekke sjefen sin litt idag da? Hviske litt i øret på Nils, litt mannfolkprat for vibrerende trommehinner? Kanskje idag, eller imorgen? Ihvertfall før barneselskapet på lørdag.
Han drakk ut kaffen, smultringen lot han ligge igjen halvspist og forlot kaffebaren.
Da han rundet hjørnet inn i gaten hvor kontoret hans lå holdt han på å snuble i en vannrenne på fortauet. Utenfor inngangen til kontoret sto politibilen som hadde passert kaffebaren. Det hadde allerede samlet seg en del skuelystne. De sto i en halvsirkel rundt politibilen og glodde vekselvis på politimannen som sto ved bilen og på kontorinngangen.
En sirene ulte lenger borte i gaten og Tomas skimtet blinkende blålys på taket av en ambulanse i full fart mot ham. Ambulansen bremset opp foran politibilen og folkene inni hev seg ut av bilen. De forsvant inn døren som om en diger støvsuger stod innenfor på MAX. Like etterpå kom to av dem ut igjen og rev ut en båre. Tomas merket plutselig at han hadde stoppet like ved hjørnet og satte bena i bevegelse. Han gikk over gaten i retning inngangen men ble stoppet av politimannen ved bilen.
- Hvor skal de? Sa politimannen mens han delvis sperret veien for Tomas.
- Jeg skal på kontoret. Svarte Tomas……som sant var.
- Hvor er det? Spurte mannen i uniform.
- Hos Arntzen, Arntzen og Arnesen. Svarte Tomas …hvilket firmanavn, det hadde han aldri tenkt over før.
- Der har det skjedd en ulykke og vi har folk inne for å se på åstedet.
- Åstedet?... Det høres da vitterlig ut som en forbrytelse? undret Tomas.
- Jeg har dessverre ikke anledning til å gi opplysninger om dette nå, sa politimannen litt brydd.
- Nei, jeg får vente da, sa Tomas. Han ville prøve å ikke være som de andre nysgjerrige, men det var ikke lett.
Han ble stående der en fem minutters tid og skulle akkurat stikke bort i kiosken for å kjøpe en avis da dørene gikk opp og de to med båren kom ut. Tomas strakte hals og så over skulderen på politimannen. Det han fikk se var ganske så uvirkelig. På båren lå Nils, han kjente igjen hårluggen som forøvrig var det eneste som ikke var tildekket av laken. Det uvirkelige var alt blodet som fortsatt bredte seg utover hele hodeenden av båren. Det måtte jo dreie seg om flere liter? Javel, hell en bøtte vann utover stuegulvet og jammen ser det mye ut men… alt det blodet?
Han forsto at Nils var død utifra det faktum at ambulansefolkene hadde god tid og Nils var ikke tilkoblet noe som helst. De skjøv båren rolig på plass og satte seg inn i ambulansen.
- Det var sjefen min, sa Tomas til skulderen til politimannen. Denne snudde hodet.
- Hva sa De?
- Det var sjefen min, gjentok Tomas – så mye blod.
- Skutt i hodet…bakfra, sa politimannen som nå hadde snudd seg mot Tomas.
- Jeg er redd det ikke blir anledning til å utføre noe som helst der inne idag, fortsatte han.
Tomas var slått ut, hjernen fungerte dårlig der og da. Han måtte ringe Karin, nei Beate først, nei….
- Varsler dere de pårørende? spurte han politimannen selv om han visste det. Selvfølgelig visste han DET.
- Det gjør vi.
- Da får jeg se å komme meg hjemover, mumlet Tomas, mest til seg selv.
Og alt det blodet. Og barneselskapet på lørdag. Og Karin alene. Og Nils…….
-
Skrevet av
Gunnar Andersen