Hør:
Forakt
Som straff ble Sisyfos dømt til å rulle en stor stein opp til toppen av et høyt fjell. Et arbeide som krevde all hans kraft, kløkt og vilje. Når han så hadde fått steinen til topps sørget gudene for at den rullet ned igjen. Og Sisyfos måtte vandre ned til foten av fjellet og ta fatt på nytt. – Noen som kjenner seg igjen? Gresk mytologi gir oss her et meget sterkt bilde på menneskets lodd på jordskorpen. Men Albert Camus taler der hvor myten tier:
- Hva ville Sisyfos sin straff bestå av hvis hans oppgave ble gjort lettere ved håpet om å lykkes neste gang? Våre arbeidere strever hver dag i livet med de samme oppgaver, og deres skjebne er ikke mindre absurd. –Men, sier Camus: - Når man kommer under vær med sitt lodd pines man ikke lenger! Man seirer – fordi det finnes ikke den skjebne man ikke beseirer med forakt! Tygg litt på den du!
Sorgen
- Jeg tenker meg Sisyfos på vei ned fra fjellet, skriver Camus, - med smerte til å begynne med. Når bildet av verden trer for sterkt frem i minnet, når kallet fra lykken blir for intenst, hender det at sorgen vokser i menneskets hjerte. Da har steinen seiret, for steinen er sorgen. Den endeløse, triste ulykken er tung å bære. Dette er våre netter i Getsemane. Men nettopp denne erfaringen – det triste hjerte – er kilden til gleden, mener Camus.
Steinen tilhører Sisyfos, slik min skjebne tilhører meg – derfor må gudene tie – i det øyeblikket jeg oppdager min skjebne og anerkjenner den med forakt for en verdensordning som har kastet meg ut i verden med slike livsbetingelser. Og når gudene tier blir det stille. Helt til Sisyfos hører tusener av små stemmer heve seg: Gresset hvisker, i fjellet glimter det av stjerner – ubevisste kallelser, klager og fristelser fra jorden er seierens pris og nødvendige komplimenter.
Unnsetningen
Mens Vigdis Songe-Møller og undertegnede graver oss ned i tragikkens deprimerende hengemyr kommer Knut Borge oss til unnsetning, rett og slett ved å presentere et musikkstykke som ikke bare understreker tragikken, men også viser at kunsten letter hjertet – og frambringer uro i menneskesinnet. Mildred Bailey var intet lykkelig menneske.
Hun strevet forgjeves for å skaffe seg en plass blant stjernene på showbiz-ens himmel. – Heaven help this heart of mine, I’ve found a love thats new – the moment I set eyes on you, synger Mildred for oss, du kan selv høre henne synge hvis du klikker på lydfilen ovenfor.
Musikk og tragikk
Forbindelsen mellom musikken og det tragiske er ikke så søkt som man skulle tro. Man kan si at Camus i sitt essay om Sisyfos kommer til en grense. Han må sette strek: Så langt, men ikke lenger kan han argumentere. Og på den andre siden av denne grensen ligger musikkens felt, argumentasjonen fortsetter, men denne gang uten bruk av begreper, denne gangen graver musikken seg en underjordisk kanal inn i hjertets og bevissthetens festning. Sånn kan musikken fortsette der filosofien slipper – hva tror du? Ta gjerne kontakt med oss i
Musikken
1: Heaven Help This Heart Of Mine 2'44
(Whitcup-Powell)
Mildred Bailey and her orch.
Affinity
2: I'll Close My Eyes (Kaye-Reed) 3'04
Mildred Bailey and her orch.
Columbia
Studio Sokrates om Mildred Bailey og Albert Camus: Gudenes proletar, 31. august, 2002
