NRK Meny
Normal

Grufullt!

Helge har sett skrekkfilm. I snart femti år, faktisk! Her er hans gruoppvekkende rapport fra det hinsidige!

Kranie-tannpuss
Foto: MARTIN MEISSNER / AP

Hør Helges skrekkelige opplevelser her!

 

Jeg tror ikke på spøkelser!

Men jeg har litt lyst til å tro på spøkelser. Jeg tror ikke på ånder eller demoner heller, men jeg er en hund etter skrekkfilmer. Og jo skrekkeligere, jo bedre!

Lerretsskrekk

Men: Når jeg ikke tror på verken ånder eller demoner, eller spøkelser, så sier normal logikk at skrekkfilmer (og her mener jeg skrekkfilmer, ikke psykologiske puslespill) burde være dølle greier med lav kred.

Monster med kølapp...

Monster med ekstrem eksem

Foto: SAKCHAI LALIT / AP

Og likevel slafser jeg i meg filmer der dauinger går rundt med mel i trynet og eter hjernene til de levende, bare fordi noen har slumset med farlige stoffer bak i hagen, eller har lest ting opp fra en gammal bok, eller rett og slett har latt seg lure av en skummel, velkledd fyr med flakkende blikk og designerskjegg.

At vi ikke skal slumse med kjemikalier burde, etter hvert være kjent for de fleste! Å bli minnet om ordet og litteraturens kraft er bare sunt, ikke minst for de som ennå er i strekkfasen! Og: det er tydeligvis fremdeles en og annen som ikke har skjønt at folk i skarpe dresser er livsfarlige! I hvert fall når du skal kjøpe ett eller annet!

Skrekkfilmer kan altså fungere som høyst relevante kommentarer i forhold til miljøvern, generell dannelse, eller som advarsel til de som tenker på å kjøpe bruktbil, eller kanskje vil investere i ett eller annet i utlandet.

Klassikerne

Gjenganer.

Den klassiske sorten.

Foto: Engvik,Roger / SCANPIX

Min fasinasjon for skrekk og gru startet tidlig! Jeg og en kompis pleide å se hver eneste grøsser som ble satt opp på gamle Eldorado Kino. Den gangen var Christopher Lee et synonym for Grev Dracula, mens Clint Eastwood egentlig ikke hadde noe navn i det hele tatt!

Det var ikke så ofte disse filmene kom på plakaten, men når de kom, da var vi på pletten! Vi snek oss inn, med stiv rygg og flakkende blikk, og dumpet ned på faste plasser bakerst på galleriet. Vi hadde til og med vært og kjøpt skumle tenner i en lekebutikk.

Og så satt vi der i mørket, og prøvde å skremme jenter! Og når vi ikke lykkes med det, da skremte vi hverandre! Dette var mens skrekkfilmer ennå var for voksne. Altså før Freddy Krüger var begynt å skremme vettet av folk med neglene sine. Filmene var et grøssende blikk inn i en skummel verden, der død og fordervelse lurte i buskene, og uskyldens pris var høy og blodig!

Dracula gir blod

Innskudd i Blodbanken

Foto: DAN YOUNG / AP

En tidlig favoritt var "Vampyrenes natt", - mesterlig regissert av Roman Polanski! De som har greie på sånt vil sikkert si at filmen er noe skit, og at Roman Polanski er en seriøs fyr som har laget mange, gode og tankevekkende filmer med høyt hårfeste.

Men "Vampyrenes natt" er den eneste filmen han har laget som jeg liker!

Underkjente grøss

"Vampyrenes natt" handler om en fjoms av en professor - som prøver å temme ondskapen i verden – ved å jage etter vampyrer! Det gjør han sammen med sin like fjompete assistent, og de to klarer å rote seg opp med damer med dådyrblikk, og veldig lite klær i garderoben! Her er altså livets beske realiteter, skildret mot et bakteppe av transylvanske granskoger, fullmåner og ulver som hyler.

De som har greie på sånt vil muligens hevde at dette er et typisk eksempel på en film blottet for både vidd og fantasi, og at sjangeren som sådan ikke tar inn over seg livets gang og de ubønnhørlige svingningene i eksistensens tidevann.

Mulig det!

Marilyn Manson

Ikke akkurat Elvis, men...

Foto: BRANIMIR KVARTUC / AP

Men min knallharde retur er då å henvise til filmen ”Bubba Ho-Tep”:

Her møter vi en aldrende og syk Elvis som, etter å ha byttet identitet med en ekte Elvis-imitator, har havnet på et tarvelig gamlehjem i sørstatene. Her humper han rundt i gåstol sammen med en aldrende amerikaner av afrikansk herkomst, som på sin side hevder at han er president Kennedy (i forkledning)! Disse to jakter på en sleip og ond, egyptisk mumie som ramlet av et lasteplan og ned i en forurenset myr (!) en gang på femtitallet. Denne mumien, som liker å gå rundt i cowboystøvler og hatt, opprettholder sin bedrøvelige eksistens gjennom å slurpe i seg sjelene til de gamle på heimen. - Men det er det ingen som reagerer på, for gamle folk på gamlehjem de dør jo rett så det er!

Hvis ikke dette er å ta opp livets gang og eksistensens beske realiteter? - Ja, da vet ikke jeg!

 

- Hilsen Helge