Etter å ha lest de nyeste bøkene til Camilla Gibb og Rohinton Mistry kan jeg ikke forstå det. Et land som huser forfattere av dette kaliberet kan umulig være så ille. For når det gjelder "Et uvedkommende liv" og "Familieanliggender" er ikke blodfattighet et stikkord. Snarere tvert imot.
Camilla Gibb: "Et uvedkommende liv"
Camilla Gibbs "Et uvedkommende liv" har rørt mange lesere.
Mange av oss fikk for alvor sansen for den store familieromanen igjen med Jonathan Franzens "Korrigeringer" som kom i fjor.
"Et uvedkommende liv" er ingen dårlig familieromankollega å legge på nattbordet. I romanen møter vi the Taylors, representert ved pappa Oliver, mamma Elaine og barna Emma og Blue. Fire personer som alle på sitt vis drømmer om storhet, og opplever å bli skuffet, noe de takler på varierende vis.
Pappa Oliver er den som stiller familiedynamikken på prøve, ved at han rett og slett går hen og blir gal. Etter å ha mistet jobben får han en samtale med en arbeidlivspsykolog som stiller diagnosen "ekstremt intelligent, men tendenser til paranoid oppførsel, stormannsgalskap, manglende realitetssans" etc.
Ikke overraskende er Oliver mest opptatt av den første delen av diagnosen, han erklærer at han fra nå av skal være oppfinner, og derfra tar det ikke lang tid til han går i hundene. Bokstavelig talt, i scenen hvor han krabber på alle fire ute om vinteren, kun iført åpen skjorte. Tilbake sitter Elaine, som ser sin drøm om å bli forfatter bli knust for alvor, og sørger så sterkt over det tapte at hun rent glemmer å være mor for sine barn. Emma og Blue blir bokas hovedpersoner, der de møter verden totalt overlatt til seg selv og hverandre. Vi følger dem gjennom oppvekst og voksenliv, og gjennom utallige forsøk på å bedre tilværelsen og finne noe å holde fast ved. Søskenforhold, identitetssøken og seksualitet er stikkord.
Historien om Emma og Blue inneholder så mange tragiske elementer at "Et uvedkommende liv" lett kunne blitt en tung og trist bok. Det er den imidlertid ikke. Camilla Gibb har skapt et persongalleri hvor varme og sjarmerende menneskelighet er fellestrekk, og bipersonene (eksempel vis gamle professor Savage med den 70 kilos frosne emuen) er skildret til det kostelige.
"Det er helt nødvendig for meg behandle de vanskelige tingene med humor" sa Camilla Gibb i et intervju med Dagbladet tidligere i vår. "Et uvedkommende liv" er et godt eksempel på at når Gibb setter i gang sin behandling, blir det fortelling det svinger av!
Rohinton Mistry: Familieanliggender
Rohinton Mistrys roman "Family Matters" var nominert til den høythengende Bookerprisen
Ojoj, dette er boka si. Vi visste det jo egentlig, etter den voldsomt positive mottakelsen "Family Matters" har fått i engelskspråklige aviser, og nominasjonen til Bookerpris og det hele. Det er i slike situasjoner det oppleves som fryktelig trist å bli skuffet når vi endelig kommer til lesningen. Det ble vi ikke denne gangen.
Det er familiene Vakeel og Chenoy sine anliggender det handler om, Mistrys 580 sider lange historie. Bestefar Nariman trosser stedatterens forbud mot å spasere alene i Bombays gater, og pådrar seg et komplisert brudd i ankelen. Han blir sengeliggende og sterkt pleietrengende, noe som opprører stedatteren og stesønnen i en slik grad at de bestemmer seg for å kvitte seg med byrden, Nariman må flytte til Roxana, sin ekte datter, og hennes familie i en bitteliten leilighet i et rotete nabolag på andre siden av byen.
Hverdagslivet til Roxana, hennes ektemann Yezad og to sønner Murad og Jehangir, blir radikalt forandret etter at bestefar flytter inn. Murad må sove på verandaen, Roxana strever med pleien og med å få endene til å møtes, og Yezad må gå mange runder med sin egen stolthet og rutiner før han klarer å sette pris på svigerfarens tilstedeværelse. Sentralt blir også minstegutten Jenhangir, som "ser og hører alt som foregår", og i stillhet sanker løse tråder og brikker for å pusle sammen bildet av det forferdelige som skjedde mellom Nariman og hans kone og barn i fortiden. Den svarte hemmeligheten som er grunnlaget for at de handler og sier som de gjør overfor hverandre i nåtiden.
Mistry tegner også et fascinerende sosialrealistisk bilde av Bombay, eller Mumbai, som vi også får grunn til å kalle den utover i lesningen. "Familieanliggender" er en gjennomført musikalsk roman, i den elegante vekslingen mellom fortellerstemmer, mellom før og nå, og ikke minst mellom drøm og virkelighet for Nariman, der han ligger i senga og minnes sin ungdoms kjærlighetssang. Det er fristende å sammenlikne "Familieanliggender" med en sonatesats av Mozart, den virker så enkel, betagende og underholdende, men samtidig har den dybder som blir ekstra sugende, nettopp fordi de legges fram så rett fram og liketil, uten de store utropstegnene.
"Familieanliggender" er en lettlest dybderoman, som kaller på både smil og tårer. Et svært godt stykke lesning.
Anbefalt av Marte Spurkland