- Det er ikke grenser for etterspørsel. Vi kunne spilt så mye vi ville, sier Martin Horntveth.
Jaga Jazzist skal spille nærmere 100 konserter det kommende året, men der går også grensen. Nå har de sagt stopp av frykt for å bli utslitt og miste spruten. Mulig det lar seg gjøre å få klemt inn en
Jaga Jazzist har fortsatt med fem av originalmedlemmene. Blant dem søsknene Line, Lars og Martin Horntveth. Foto: Andreas Frøland.
tur til Japan dette året, etter høstens Norgesturné, men Canada og Australia må pent vente til etter nyttår.
Nytt album
Mandag var det utgivelse av «What We Must», gruppas tredje ordentlige album, og samtidig lanseringskonsert på Cosmopolite i Oslo. Derfra bærer det rett på ferja sørover til Europa og seks ukers turne uten stopp.
Jaga Jazzist teller ti stykker, ni menn og en kvinne. Det er nok av armer og bein til å bære og rigge under turneen. Derfor har de kun med tre ekstra personer i den 16-sengers store bussen som hele gjengen skal bo i den kommende tiden.
- En eller annen har regnet ut at vi har to kvadratmeter hver om bord på bussen, sier Horntveth.
Selv om de blir trangt på reise, har det store antallet medlemmer også sine fordeler. Når alle kjenner sine oppgaver, klarer de å forberede en konsert på en halvtime. Det er godt gjort når det skal finjusteres for nærmere 40 lyder og instrumenter som inngår i en Jaga Jazzist-konsert.
Ti år
Bandet har holdt på i over ti år og fortsatt er fem opprinnelige bandmedlemmer med, blant dem søsknene Line, Lars og Martin Horntveth.
Bandets musikalske utviklingen har gått fra å være svært inspirert av det mangehodede jazzbandet Oslo 13, for så å gi seg i kast med programmering og sære låtstrukturer.
I dag, med albumet «What We Must», dominerer melodisterke låter overøst av gitarer. Det var slik undergrunnsmusikken låt på begynnelsen av 1990-tallet da den såkalte støypopen nådde sitt høydepunkt med My Bloody Valentines «Loveless».
- Denne gangen forandret vi på alt. Tidligere har vi forsøkt mye, men denne gangen har vi sjekket ut absolutt alle ideer. Vi har prøvd å ha en åpen holdning ved å la det flyte ut og se hvor det går. Vi har erfart at hver skive vi gir ut, blir veldig forskjellig, og vi er ikke et band som gjentar oss selv, sier Martin Horntveth.