NRK Meny
Normal

Surrealismen lever

Den franske forfatteren og filmskaperen Philippe Claudel har gått utenfor den litterære allfarveien og tatt såvel Kafka som surrealismen i bruk i sin nye roman, «Granskingen». Resultatet er både ubehagelig og svært velskrevet.

Philippe Claudel
Foto: Francesca Mantovani

Den uvirkelige virkeligheten, den vrengte, absurde, den vi kjenner fra drømmene våre, har trange kår i litteraturen i våre dager. Surrealistene på 20-tallet og utover, med den første verdenskrigens redsler og Sigmund Freuds teorier i ryggen ble ferdige med sitt. Det samme skjedde med oppblomstringen på 60-tallet, i stor grad påvirket poulærmusikkens utvikling mot det psykedeliske – noe som igjen var inspirert av de «bevissthetsutvidende» stoffenes fotspor i unge hjerner.

Kafka og drømmer

Granskingen
Foto: design: Kristin Berg Johnsen

Franz Kafka har imidlertid vært her hele tiden. Det er han også i Philippe Claudels nye roman på norsk «Granskingen» – sammen med det dypt surrealistiske. I «Granskingens» univers er normalen det ubeskrivelige, det drømmeaktig skremmende .

Utydelig mann

Slik starter det: Granskeren, en pregløs mann av ubestemmelig alder, kommer til Byen en sen kveld. (Som så mange andre fenomen og personer i denne boka, beskrives den bare slik; navnløst, men som egennavn, med stor forbokstav). Granskeren er ikke-påfallende inntil det utslettende; «Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham».

Èn knapp på mobilen

Denne starten, det tomme responsløse byrommet og den utydelige mannen, den triste kofferten og forsiktigheten hans, gir nesten automatisk et inntrykk av noe før vår tid – tjue- eller trettitall, kanskje – og en sterk følelse av å være i et landskap nettopp inspirert av en Franz Kafka. Vi skjønner snart at slik kan det ikke helt være. Her finnes så vel datamaskiner som mobiltelefoner – sistnevnte har riktignok bare én knapp, et av de mer talende bildene i boka.

Oppdrag: Gransking

Granskeren har et oppdrag. I Foretagendet, et enormt, nesten altomfattende superkonsern, som altså holder til i denne Byen, har det skjedd en rekke selvmord. Disse skal Granskeren granske.

Allerede her reiser romanen et av sine egne spørsmål. Er byen en del av noe større, en nasjon for eksempel, slik at Granskeren kommer utenfra med oppdraget sitt. Eller er Byen og Foretagendet altomfattende? En del kan tyde på at det første er tilfellet. Granskeren har en oppdragsgiver, en han kunne ringt til, hvis bare mobilen hans ikke bar utladet (en mobil vi mistenker har flere enn én kanpp)

Prøvelser, atter prøvelser

Byen er uansett tom og mørk denne kvelden. Det tar ikke lang tid før underlighetene, merkelige og provoserende hendelser kastes over Granskeren, én etter én. Han finner omsider et hotell, men kan det være et hotell, slik det skifter utseende og karakter etter hvert som den arme mannens prøvelser eskalerer. Han hundses ved frokosten den ene dagen, degges for den neste. De som sitter omkring ham, første dag Turister, neste dag Deporterte, får stikk motsatt behandling

Hva er det vi leser?

Granskingen er intens lesning fra begynnelse til slutt. Kanskje aller mest fordi leseren hele veien tvinges til å ta stilling til; hva ER dette? Hva betyr alle disse hendelsene? Bob Dylans raljering med streitingen blant oss i «Ballad Of A Thin Man» formulerer spørsmålet godt; «Something is happening here, but you don´t know what it is. Do you, mister Jones?». Noe skjer også i denne teksten, men vet jeg hva det er? Er det et mareritt vi leser oss omkring i? Granskerens mareritt eller romanens? Eller er det vårt eget? Er romanen i seg selv en granskning? I så fall av hva?

Pushwagner

Om gatene var tomme og forlatte da Granskeren kom til byen, har de totalt forandret karakter i det han kommer ut og vil begi seg til Foretagendet neste formiddag. For leseren er det som å vandre inn i et av Pushwagners bilder: ”En strøm av mennesker gikk forbi i dyp stillhet noen meter foran ham, på fortauet. Det var en tett vrimmel som hastet forbi, som drevet av en mektig luftstrøm. Den besto av kvinner og menn i alle aldre, men alle gikk i samme hastighet, snakket ikke sammen, stirret ned i bakken eller rett fremfor seg. Noe like besynderlig var at på fortauet nærmest ham gikk vrimmelen fra høyre mot venstre, mens det på det andre fortauet, på den andre siden av gaten var omvendt, som om noen et eller annet sted hadde innført en kjøreretning som ingen våget å bryte ut av.
Den eneste merkbare lyden, dog veldig svak, kom fra bilene. De kjørte i gangfart, i bare én retning, fra høyre mot venstre. Det var en enorm kork! Bilene sneglet seg av sted, men i fullendt orden, og Granskeren kunne ikke spore noen tegn til irritasjon hos sjåførene. De stirret rett fremfor seg og lot til å ta problemet med knusende ro. Det var ingen som tuten, ingen som kjeftet, bare duren fra motorene, elegant, nesten avdempet, flyktig”.

Først når Granskeren forsøker å bryte strømmen av mennesker og biler for å krysse gaten, utløses et fryktelig lurveleven av høylydte protester og skjellsord.

Overvåket? Manipulert?

I strømmen av elendighet som kastes på den stakkars Granskeren, er det to ting som etter hvert er gjennomgående og sikkert for så vel leseren som Granskeren: Følelsen av at noen følger med ham, kanskje til og med manipulerer eller leker med ham. Dernest; her, innenfor Foretagendets revir, stiller man ikke spørsmål. Man gjør det som er bestemt. Hva dét er, kan være uklart, men man gjør det: Lydighet, altså.

Rom for tolkning

Claudel overlater mye til sin leser – enda et element som løfter lesingen av Granskingen til noe utover det vi leser til vanlig. Det forhindrer ikke at leseren (eller kanskje: Leseren?) sitter med en uro som etter hvert gjelder den virkeligheten vi selv og faktisk lever i. Tvert om; uroen styrkes. Er det dit vi er på vei; til samfunn som utvikler seg vekk fra demokratiske fellesskap til konsensusridde mareritt der manipulasjon og fortielse blir legale og, for Myndighetene, nødvendige virkemidler? Samfunn der lydighet og konformitet er forutsetninger for fortsatt velstand – en slags totalitær nyskapning.

Uro

Philippe Claudels roman blir skummel i det den vrengte virkeligheten tvinger seg på og synes virkelig – om det skjer i romanens rom eller i Granskerens hode, finner vi ikke ut av. Det kommer uansett ut på ett: Det romanen og dermed leseren kaver med, er uroen, det truende som kanskje finnes rundt oss allerede. Dette er en betydelig roman med stort rom for tolkning. Samtidig bør den bli feiret for å gi nytt liv til det absurde som drivkraft og virkemiddel i litteraturen. Surrealismen var ikke helt død allikevel.