Philippe Claudel
Grå sjeler
Cappelen 2006
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Av Annette Orre
En navnløs småby i Frankrike i 1917. Stillferdig leves livene i en by som har nok med sitt, selv om lukten av krig og skyttergravsdød fra en front få kilometer unna siver inn over høydene og fester seg i innbyggernes bevissthet. På grunn av sin viktige fabrikk er de fritatt fra militærtjeneste, og de ser helst en annen vei når stadig nye ofre med knuste ansikter og istykkerrevne nerver fraktes til byens sykehus.
"Ingenting er helt svart eller hvitt, det er det grå som slår igjennom", sier en av bokens skikkelser når hun snakker om menneskenes sjeler. At ingen er gode eller onde, at alle må dele av skylden, er grunntonen i denne romanen som rammes inn av en fengslende kriminalhistorie. En ti år gammel jente, krovertens datter Belle, blir funnet kvalt. "Affæren, som mordet kalles, preger både byen, og bokens gåtefulle jeg-forteller, som etter hvert viser seg å være byens politimann.
Fransk suksess
Denne franske bestselgeren fra 2003 har vunnet flere litterære priser i hjemlandet, og har allerede blitt filmatisert. I disse dager oversettes den til 23 språk, og kan fort komme til å klatre høyt på de internasjonale bestselgerlistene hvis den fanges opp av det samme publikummet som trykket "Vindens skygge" av spanske Carlos Ruiz Zafón, til sitt bryst.
Flere har påpekt bokens tidløshet, dette kunne vært skrevet for nærmere hundre år siden. Det er gotisk, mørkt og vakkert, fra en forfatter som sannsynligvis kjenner både Edgar Allen Poe og de store russiske klassikerne. Den gammelmodige tonen fungerer, og gir på mange måter en befriende leseopplevelse, selv om det poetiske språket i noen få enkeltpartier kan oppleves som litt oppsyltet.
Grusomhet skildes med grotesk svart humor som er så kulsvart at den kun så vidt anes. En av bokens sterkeste scener er et mesterlig og barokt overdådig etegilde, der vinen og gåsefettet flyter fritt, mens en fastbundet, naken liten soldat står ute i snøen og fryser fram en tilståelse.
Spennende om skyld
Claudels fremste styrke er de fascinerende menneskeportrettene han skaper. Med kun få linjer, klarer han å risse knallskarpe bilder av hver eneste person som dukker opp i boken på en slik måte at de blir sittende lenge i leserens bevissthet.
Det handler om skyld, om det som viser seg å være fåfengte forsøk på å måle og fordele den. Er tapet av et barneliv verre enn nedslaktingen av tusener av unge soldater? Kan ikke døden noen ganger være mer barmhjertig enn livet og skjebnen? Spørsmål som disse behandles sobert og intelligent, men den store og ulmende innsikten som vår forteller koketterer med å skulle vise oss etter hvert som historien nøstes opp, forløses ikke helt. Den spennende krimfortellingen boken også tar mål av seg å være, taper seg litt mot slutten. Men reisen kan absolutt anbefales.
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 8. februar 2006