Hør:
Han blir altså lest. Slik har det ikke alltid vært; blant akademikere og mange kritikere er Herman Hesses stjerne fremdeles lav i Tyskland, men så var han vel for sveitser å regne.
– En ikke altfor vellykket tysk forfatter, det kan være det samme hvem, sa en gang til meg at; med salgstall som Hesses, er det jo greit å skrive triviallitteratur, forteller Dr. Volker Michels.
Han er pensjonert redaktør, leder for Hesse-arkivet i Offenbach am Main og ansvarlig for alle Suhrkamps Hesse-utgivelser fra 1967.
Utsagnet han referer til er like underlig som det er typisk for holdningene til Hermann Hesse i det litterære og akademiske Tyskland.
– Jeg har ved mange anledninger hatt kontakt med studenter og stipendiater som har villet skrive om Hesse, men det er nesten uråd å få noe tysk universitet til å ta i ham, fortsetter Michels. Jeg må oftest henvise dem utenlands.
Negativ tysk kritikk
Professor i tysk ved Universitetet i Bergen, Beatrice Sandberg, forteller at kritikken av Hesses forfatterskap i tysktalende land på langt nær bare rammer ”Glassperlespillet”.
– Hesse har alltid vært kritisert for å være en tilbakeskuende, til og med sentimental, forfatter som ikke interesserer seg for livet og fremtiden. Sandberg er selv sveitser og har et nyansert syn på Hermann Hesse.
– Hesse er svært god på sitt beste, både språklig og litterært. Men hans forfatterskap passer nok ikke så godt inn i en europeisk 68-generasjon og deres syn på litteratur og samfunn. Der finner Thomas Mann lettere plass.
Tosidigheten i verden
Hermann Hesse var hele sitt voksne liv opptatt av livets todeling, dualisme, og dermed også balanse – sterkt påvirket av østlig tenkning som han var. Ying og yang, mann og kvinne, fred og uro. En del tyder på at Hesse i denne siste store boken ville presisere og kanskje korrigere noe av det han hadde stått for.
En av konklusjonene i ”Glassperlespillet” er at det lukkede, ideelle samfunnet som dyrker ånden og kunstene ikke kan overleve hvis det bare ser bakover, nyter det som er skapt i fortiden, avstår fra å skape selv, ikke er opptatt av livet ”der ute”. Når samfunnet blir sitt eget, selvtilstrekkelige mål, går det galt.
Bekjennelseslitteratur
Så vel Beatrice Sandberg som Volker Michels minner om at Hesse selv har presisert at han skriver bekjennelseslitteratur. I en lang rekke romaner trakk han veksler på sine egne, ofte dystre erfaringer og dype kriser. De veiene han fant ut til livet igjen ble romaner-som-egenterapi, skrevet i rasende fart og har samtidig funnet veien til store lesergrupper over hele verden.
Da amerikanerne omsider oppdaget Hesses navn etter nobelprisen, ble han ikke bare populær, men også litterær forgrunnsfigur for den store hippie-bevegelsen. Med hans interesse for det meditative, østlig tenkning og mystikk samt interesse for outsidernes plass i verden, var det knapt noen vei utenom. ”Hesse levde det han skrev og skrev det han levde”, var et av de munnhell som gikk igjen.
Hesse og Mann
For en som står utenom det tyske til daglig kan det imidlertid være interessant å legge merke til at de to forfatterne Hermann Hesse og Thomas Mann brukte de sene store produksjonene til å gå løs på samme problematikk – om enn med svært ulike virkemidler.
Thomas Mann – inne i varmen etter krigen – ga ut sin ”Doktor Faustus”, skrevet i landflyktighet i USA før og under krigen. Hermann Hesses – uglesett av kritikere og akademia – ga ut ”Glassperlespillet” i 1943, etter tolv års arbeid.
Begge har vært viktige formidlere av tysk historie, tenkning, tradisjon og kultur. Begge gikk løs på en åndelig tilstand som de visste hvor bar. Den ene, Mann, beskrivende, vitenskapelig, malende og konkret (Faust-myten). Den andre – Hess – utopisk, nesten abstrakt, med stor undring og stort fremsyn.
De visste da også om hverandres prosjekter og har diskutert dem. I Hesses boksamling finnes en førsteutgave av ”Doktor Faustus” med hilsen fra Mann på tittelbladet: ”Mit schwarzen Perlen gespielt” (spilt med svarte perler). De to må med andre ord ha sett det tematiske slektskapet selv.
Spillbart glassperlespill?
Det er gjort utallige forsøk på å forklare hva det mystiske glassperlespillet egentlig er, uten at noen har lykkes fullstendig. Det var neppe Hesses hensikt heller. Han ville først og fremst vise de mulighetene som ligger i en samling og sammenkobling av menneskenes samlede kunnskap, til en sum som er mer verdifull enn vitenskapenes bidrag hver for seg.
Og; selv om fortelleren i ”Glassperlespillet” fornekter at det noen gang vil finnes en manual eller et regelsett for dette ”spill over alle spill”: Ved Universitetet i Darmstadt, matematisk institutt, sitter en gruppe studenter og lærere med sine datamaskiner og skal gjøre ”Glassperlespillet” spillbart.
