– Smertene ble så uutholdelige at det ikke var til å leve med, sier Gjert Ingebrigtsen, og viser fram en tå som fortsatt er blå, nesten seks måneder senere.
SPEKTAKULÆRT FOR GJERT: – Familien min hadde nok ikke sett for seg at jeg skulle vandre over bresprekker med tau og isøks!
Foto: Marius Arnesen / NRKFør turen kom han rett fra en hektisk periode med både idrettsstevner og konfirmasjon, og var utladet allerede før start. Og etter å ha presset seg både fysisk og psykisk på turen gjennom et av Norges breområder, sa det helt stopp da siste del av ferden gikk ned en svært bratt fjellstrekning.
Da hadde krevende dagsmarsjer i altfor trange fjellstøvler gått hardt utover tær og føtter. Særlig det å gå i nedoverbakke var svært smertefullt, og med en forholdsvis kraftig fobi for høyder i tillegg, hadde Ingebrigtsen ingenting å gå på før den siste, bratte nedstigningen fra fjellplatået. Eller for å bruke hans egne ord: «den mentale tanken var for tom til å pushe grenser».
BLÅ TÅ: – Føttene var ødelagte i flere uker etterpå, og storetåa er fortsatt blå selv om det snart er et halvt år siden, sier Gjert.
Foto: Privat– Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at når jeg når min egen grense, så er det stopp uansett, og det tror jeg de som var med på tur rimelig fort forsto.
– Det er helt i orden, Gjert!
«Vet du hva, Gjert, det er helt i orden», var Lars Monsens respons da Ingebrigtsen bokstavelig talt satte foten ned.
– Det er bratt her, brattere enn jeg hadde regnet med også, og hvis du skal tvinge deg selv til å vakle ned der på ustødige ankler, med ekstrem høydeskrekk - det er rett og slett farlig, konstaterte Monsen.
Sikkerhetsansvarlig for ekspedisjonen, Rune Malterud, forteller at de etter å ha vurdert alternativene, kom fram til at det eneste riktige var å ringe nødnummeret, 113. Selv om situasjonen ikke var akutt, mener han at for Ingebrigtsen å fortsette nedstigningen ville medført stor risiko for enten fallskader eller å gå seg helt fast. Og redningsaksjoner i bratt terreng innebærer en risiko også for redningsmannskapet.
UTEN TURFØLGE: Lars Monsen ser på mens helikopteret tar med seg turkompisen hans Gjert ned fra fjellet.
Foto: Marius Arnesen / NRKNødsentralen (AMK) var enige i avgjørelsen, og besluttet at den beste løsningen var å benytte Luftambulansen. Dermed ble Ingebrigtsen hentet ned i helikopter, mens Lars Monsen ble igjen og tok fatt på nedstigningen til fots.
Heller ringe en gang for mye enn for lite
Seksjonsleder for den lokale AMK-sentralen som sto for oppdraget, Helene Sæterdal, opplyser at det generelt er sånn at hvis man er usikker, er det bedre å ringe nødnummeret en gang for mye enn en gang for lite. Og det er det ikke sånn at man selv kan bestemme seg for å bli hentet av helikopter – hvordan en nødsituasjon løses er det opptil AMK å avgjøre, utfra situasjon, alvorlighet, vær og terreng.
– Det er vi som tar vurderingen om hva som trengs å gjøres, om det blir kun veiledning, utfrakting med helikopter eller på annen måte, eller om vi ber om assistanse fra f.eks. Røde Kors, sier Sæterdal.
Etter fire dager godt utenfor komfortsonen, kom Gjert Ingebrigtsen endelig i mål, og kunne senke skuldrene og oppsummere turen.
– Drar ikke på fisketur med grizzlybjørn!
Selv om stortåa hans fortsatt lyser blått, er det gode turminner som først og fremst sitter igjen hos Gjert Ingebrigtsen.
– Det jeg husker er sterke naturinntrykk, og følelsen av å bli plassert i en boble, uten mobildekning, til en helt annen verden i et område som er ekstremt spektakulært, forteller han. Men målet hans om å forstå mer av Lars Monsen, det fikk han ikke til:
– At noen mennesker bevisst oppsøker risiko, og går på tur uten å vite om de kommer hjem i live eller i en kiste, det er noe jeg aldri vil klare å fatte og begripe. Jeg kan også dra på fisketur. Men jeg drar ikke på fisketur med en grizzlybjørn 50 meter unna meg!
