«Giganten» er en vakker film. Den dyrker ikke, det er det bare tittelen som gjør. Filmen eksponerer og den lar Erik Bye eksponere seg selv. Den handler om tankene hans, om poesien og sangen. Han synger de dagene han og de strålebehandlede stemmebåndene er i form til det. Gjerne sammen med Willy Andresen.
En turne de to gamle gubbene gjør pr bil og ferje til et gammelt uforfalsket grendehus på Smøla er unik dokumentasjon. Det meste er annerledes så lang unna Kaffe Blå, Store Studio og blitslys og TV-lamper. Alle er der. Sjuåringer og nittiåringer, og flest over 50. De får en fantastisk forestilling.
Flyr
Erik Bye deler erindringer med oss også, men filmen er forbausende og gledelig tilbakeskuende. Den er nåtid og litt fremtid. Opptakene er gjort gjennom de tre siste årene han levde.
Filmen oppfyller et av Erik Byes uoppfylte ønsker for livet sitt. Å få fly i en åpen dobbeltdekker. Det gjør han med flagrende kinn og stor munn i et eventyrlig bredt smil som varer til siste bilde.
Han snakker om døden også. Han er fortrolig med avslutningen, men han vil være mest mulig levende inntil den kommer.
Nerven
Det er lite igjen av han fysisk i noen av de siste bildene som er tatt. Øynene er matte og duger nesten ikke. Men hodet er klart og engasjementet glødende som revolusjonsfaner.
Regissørene Arne Rostad og Hallvard Bræin har gjort en særdeles fin jobb. De er ikke blendet av respekt for åndshøvdingen. De bare finner fram til nerven i han, og forholder seg til den.
Kulturnytt, NRK P2, 26. august 2005