Anmeldelse

Generasjonsgransking med Linda Eide

Linda Eide undersøker fortiden til sin egen mor i forestillingen Oppdrag Mottro på Hordaland Teater. Men hvorfor hun gjør det og hvor hun vil hen er vanskelig å få grep om.

Oppdrag Mottro med Linda Eide
Foto: Ane Bysheim / Hordaland Teater

Enhver familie har sine historier. Sine løgner og hemmeligheter som kan komme som sjokk på yngre generasjoner, mens dem avsløringene gjelder, kan feie dem vekk med en håndbevegelse. Slik er kanskje generasjonenes mystiske magi.

I forestillingen har NRK-profil Linda Eide fått skrive og fremføre sin egen forestilling om moren – eller mottro, som hun dialekttro kaller henne. I den leter hun etter hvem moren er – lettere sjokkskadd etter å ha innsett at mottro 1) har vært ung en gang og 2) har hatt et liv som ikke handlet om henne.

Det er et godt skrevet manus. Språket flyter fint og naturlig i Eides soloforestilling. Her er lite overlatt til tilfeldighetene, selv de innspilte telefonsamtalene med moren (spilt av Liv Bernhoft Osa) er timet på sekundet. Telefonsamtalene er fornøyelige og gjenkjennelige situasjoner. Mottro legger for eksempel på røret nøyaktig når det passer henne.

Uklart

Om manuset er godt, er premisset dessverre uklart. At Linda Eide lager en teaterforestilling som graver i morens fortid, en forestilling som ender opp med å handle om at gamle dager lever videre i nåtiden, er i beste fall vagt. Hvorfor graver hun? Et teaterpublikum trenger en tydeligere motivasjon.

Det bør for et voksent menneske ikke være noen overraskelse at en mor en gang har hatt sitt eget ungdomsliv. Det holder ikke som premiss.

Eide sier det i en bisetning mot slutten av forestillingen, noe sånt som « ... da hadde vi kanskje hatt et bedre forhold». Men det kommer for sent. Forestillingen burde startet der. For alle Eides morsomme formuleringer og språklige eleganse ender likevel opp som en slags gjenkjennelig mimring. Problemet: Her står ikke noe egentlig på spill.

Retropreg

Scenografien er et spartansk innredet gråblått rom. En klokkestreng på veggen, en gammel telefon og en radio skaper nostalgi i mottros hjørne, mens Lindas del av scenen er i andre enden og i større grad gitt et kontorpreg, men også der med retroinspirerte innslag.

På veggen vises bilder og video gjennom stort sett hele forestillingen. Scenografien kunne vært bedre utnyttet, nå blir spillet eller Eides bevegelser ganske statiske: Sitte litt i mottros hjørne, stå litt, sitte litt ved sin egen pult, stå litt igjen.

Men store deler av tiden er publikums blikk rettet mot de ulike projeksjonene på veggen.

Dirre mer

For Eide er dette helt klart et personlig prosjekt. Et prosjekt om identitet, samtidig som det er en relativt ordinær familiehistorie hun forteller. Teksten er god og dynamikken i telefonsamtalene med moren er fornøyelig. Jeg skulle gjerne sett den moren på scenen. Da kunne det nærmet seg en kjerne og en konfrontasjon ingen av dem kunne rømt fra.

For det er greit og gøy at Linda Eide er utrolig god til å balansere en rive på nesa mens hun spiller Griegs Morgenstemning på blokkfløyte. Men det blir ett av mange artige innslag i en forestilling som handler om at Linda Eide ringer moren sin innimellom. Det kunne blitt så mye mer.

Kulturstrøm

  • Eggen på sokkel

    Bare to dager etter at Nils Arne Eggen ble utskrevet fra sykehuset så han statuen av seg selv bli avduket utenfor Lerkendal. 77-åringen førte Rosenborg til 14 seriemesterskap gjennom en trenerkarriere som startet allerede i 1971.

  • Klouma Høiner fikk første Heddapris

    Espen Klouman Høiner fikk prisen Beste scenetekst for sin første soloforestilling, «Vi folket!»

    Klouman Høiner har utdannelsen sin fra Statens Teaterhøgskole, og mange vil kjenne ham igjen fra filmer, som «Bare Bea» (2004), «Reprise» (2006), «Switch» (2007) og «En som deg» (2013) (NTB).

    Espen Klouman Høiner
    Foto: Cathrine Elnan / NRK
  • Åpner Hamsuns dikterstue for besøk

    I august gjenåpnes dørene til Hamsuns dikterstue, som har vært utilgjengelig for publikum siden 1986. To av omvisningene er i regi av Ibsen/Hamsun-dagene 7.–10. august, og den første er 4. august på Knut Hamsuns fødselsdag.