Det er tett befolket i den klassiske melodiøse rocken som Geir Zahl har plassert seg i. Han gir seg selv noen seriøse utfordringer med å stikke seg ut i denne floraen, og med ”Nice For A Change” forteller Zahl oss at han har en vei å gå før han klarer det.
For lite friksjon
Det som må til er tydeligere identitet og sterkere historier og melodier. Geir Zahl og hans medmusikanter holder seg for mye midt i veien og det blir for lite friksjon låtene i mellom. Den tunge og bastante riffingen fra Kaisers Orchestra er satt på vent, og som på soloplaten til Kaizers-sanger Janove Ottesen, velger også Zahl engelsk og et uttrykk som sier americana og roots.
Upåklagelig spilt
Ånden til store stilskapere som Bruce Springsteen og Tom Petty henger tungt over de mer energiske sporene på Zahls debut, og det hele er upåklagelig spilt og produsert. Selv om det er strengt å sette en ung nordmann opp mot sånne folkekjære veteraner, må det sies at Geir Zahl likevel aldri gir oss mer enn bleke variasjoner over disse.
Stemmen til Zahl er ikke stor, og han kunne med fordel tatt mer i. For den har en viss forsiktig og smått sprukken sjarm. Sangeren Zahl klarer seg best når han slentrer seg gjennom de mest tilbakelente låtene, som ”Leave Me In”, ”Love Conquer Us” og ”Friday Nights”.
Slapt og fargeløst
”Nice For A Change” er så lik i arrangementer og stemninger at enkeltlåter ikke stikker seg ut og platen fremstår som uhåndgripelig. Og jeg blir mindre og mindre engasjert jo lenger innpå jeg lytter.
Etter hvert blir ”Nice For A Change” smått irriterende. Førti minutter uti lunter bandet fremdeles av gårde i samme forsiktige rootsrock-leia. Gitarsoloen på ”I’ll Try and Make You Cry” er ganske tøff, men kommer alt for sent til å redde Geir Zahls solodebut ut av det slappe og fargeløse. Og der Zahls nesten blyge vokalstil i starten er sjarmerende, blir det til slutt klart at vi heller snakker om mangel på register.
