NRK Meny
Normal

Bokanmeldelse: Fugletitting og mennesketitting

Når Geir Gulliksen skriver dikt om fugler, handler det kanskje mest om mennesker. Hans siste diktsamling gir finstemte skildringer av det skjøre forholdet mellom mennesker og dyr.

Geir Gulliksen

Multiforfatter Geir Gulliksen er aktuell med ny diktsamling, helt i tråd med Gulliksens svært utprøvende skrivemåte.

Foto: Aschehoug

Det begynner svært enkelt i Geir Gulliksens nye diktsamling.

Åpningsdiktet beskriver et lønnetre, det har vært der i åtti år, stammen har delt seg på tre steder. Så beskrives løvet som kom i april, og så beskrives fuglene som kom flyvende – de «fjærkledde kroppene» som kom og bosatte seg i treet. Den siste verselinjen beskriver hvordan fuglene observerer menneskene som bor i huset ved lønnetreet: «de pleide å studere oss når vi kom ut fra huset om morgenen».

På denne måten snur diktet om på perspektivet og gjør mennesket til objekt – til noe som observeres av fuglene og befinner seg litt i utkanten av deres horisont. Hvordan ser huset ut for fuglene? Hvordan forholder fuglene seg til skikkelsen som trer ut på plenen, på vei til å hente avisen?

To fugler
Foto: Diego Camblaso, https://www.flickr.com/photos/djc/8601795390 / Flickr CC-lisensiert

Å betrakte seg selv med fremmede øyne

Det er jeg-figuren i diktene som står bak forsøket på å betrakte seg selv med fremmede øyne. Han er nyinnflyttet i et hus i Godalsveien i Oslo og sitter ofte på trappen og betrakter fuglene. Noen linjer antyder en bakgrunnshistorie om et samlivsbrudd og en kjærlighetssorg. Denne sårbare situasjonen spilles ut i relasjon til fuglene og gir fugletittingen et emosjonelt trykk.

Diktene beskriver hvordan han varsomt betrakter fuglene, innstiller seg på deres bevegelser og fornemmer noe av deres eksistens. Samtidig registrerer fuglene at det sitter noen der og vokter på hans bevegelser. Slik beskrives en finstemt sanselighet og en form for gjensidighet i noe som likevel aldri blir et møte.

Å projisere oss selv inn i det fremmede

Forsøket på å se fuglene som fugler glir imidlertid over i partier der de får menneskelige egenskaper. Gruppen av troster som spretter rundt på plenen beskrives som

unge butte kropper med grå hetter og brune jakker / som samles rundt inngangen til døgnåpne butikker.

Geir Gulliksen / Ung trost...

Samtidig er jeg-figuren seg svært bevisst denne tilbøyeligheten, og i et annet dikt griper han seg i det:

han virker tenksom når han sitter i treet / og han ser sleip og listig ut når han løper […] / han er verken sleip eller listig eller tenksom / han er bare enda en trost.

Geir Gulliksen / Ung trost...

Å gi dyrene menneskelige egenskaper er et velkjent retorisk grep med et eget navn: antropomorfisme. Når antropomorfismen har blitt så viktig i poesien, er gjerne fordi vi har en tendens til å projisere oss selv inn i det fremmede (og dermed se alt i lys av oss selv), men også fordi vi på den måten får anledning til å speile oss selv i noe fremmed.

Så også hos Gulliksen. Beskrivelsen av fuglene tar farge av det ensomme dikter-jegets situasjon, men kontrasten mellom dem kommer også frem.

Det kan virke som om Gulliksen prøver ut antropomorfismen i denne diktsamlingen. På den måten prøver han ut et poetisk grep, men han prøver også ut ulike væremåter – menneskets og fuglens.

Dette er helt i tråd med Gulliksens svært så utprøvende skrivemåte, og det leder til noen fine refleksjoner om forskjellene mellom dyr og menneske. Trosten søker ikke noen annen måte å være trost på. Dens liv er instinktdrevet, mens menneskene tynges av eksistensiell smerte.

Å være omverden for noen

Men ganske snart blir forholdet mellom dyr og mennesker også et bilde på nære relasjoner mellom mennesker, og dermed er vi ved et av de viktigste temaene i Gulliksens forfatterskap.

Flere dikt kretser rundt det å være menneske og å være åpen og sansende for andre:

unge butte kropper med grå hetter og brune jakker / som samles rundt inngangen til døgnåpne butikker.

Geir Gulliksen / Ung trost...

Det er en svært omverden-sensitiv dikter vi ser i denne diktsamlingen. På samme måte som jeg-figuren er åpen og sansende for fuglenes liv, er han åpen og sansende for sine nærmeste.

Det fine er at Gulliksen også snur om på dette og viser hvordan jeg-figuren er omverden for andre og slik preget deres liv – ofte i det stille. For eksempel når jeg-figuren lager frokost til datteren sin, og hun knapt registrer ham, er han likevel en viktig del av hennes livsverden.

Det er ikke så mange poeter som kunne ha gitt det enkle fuglemotivet så mange lag som Gulliksen gjør, uten å rote det til. I «Ung trost…» blir fugletittingen startpunkt for en refleksjon om å være menneske, der bevissthet, sanselighet og diktning spiller viktige roller.

Samlingen byr på et knippe flotte enkeltdikt og mange finstemte skildringer og refleksjoner, men dessverre må det sies at det også finnes noen likegyldige dikt her, og det er synd i en så liten diktsamling. Boken er dessuten utstyrt med et etterord som byr på interessante perspektiver, men som også er litt sprikende. Det burde kort og godt vært bedre, målt mot Gulliksens standard.

Men diktene gir absolutt mersmak, og jeg tror Gulliksens fugletitting har et mye større potensial enn det vi ser her. Jeg håper han kommer med en oppfølger om noen år.

Les også: Geir Gulliksen vant Aschehougprisen

Kulturstrøm

  • Populær 50 år etter sin død

    Charlotte Wankel er gjenstand for mye interesse, 50 år etter sin død. Hvem var hun, en av våre mest fremtredende moderne kunstnere? Radiomagasinet Studio 2 er på saken.

    Visste du at Norge akkurat nå er dypt inne i en snøkrabbe-krig? EU og norske myndigheter er rykende uenige om hvem som skal få fiske snøkrabber på Svalbard og ikke minst hvor mye de skal fiske. Nå skjerper EU kravene etter instruks fra sin egen fiskerikomité. ** I sommer har Aftenposten avslørt en rekke tilfeller der eksamenssensorer i høyere utdanning har satt karakterer som fremstår som helt tilfeldige. Nå mener Extrastiftelsen at tildelingen av forskningsmidler også foregår på svært tilfeldige måter. ** Lenge har vi trodd at det kun var menn som reiste til Paris for å lære malerkunst av Henri Matisse. Nå viser det seg at også den kvinnelige kunstneren Charlotte Wankel var elev hos den franske mesteren. 50 år etter sin død er hun endelig i ferd med å få sin anerkjennelse. ** Turkmenistans president Gurbanguly Berdymukhamedov – bedre kjent som Arkadag har blant annet forbudt sorte biler, badetøy, neglelakk og hårfarge. Men hvem er han? ** Vi fortsetter vår serie om musikken som kanskje litt ufrivillig har blitt sommerhits. I dag handler det om ABBA-låta "Our Last Summer". ** Netflix-serien "Orange is the new black" handler om rikmannsdattera Piper Chapman som plutselig havner i fengsel og alle de rare menneskene hun møter innenfor murene. Nå er sjette sesong her og vi anmelder.
  • Fotball-VM ble radiosuksess

    Lytterne har strømmet til den digitale radiokanalen NRK Sport under fotball-VM.

    – Oppsiktsvekkende gode tall. Vi har vært helt oppe i 28 prosent markedsandel på den mest hørte kampen (kvartfinalen Russland–Kroatia), sier fungerende mediedirektør i NRK, Arne Helsingen (NTB).

  • Mange feil i «World of Warcraft»

    Den nye versjonen av «World of Warcraft» som blei lansert denne veka var langt frå feilfri, melder VG. Fleire programfeil fører til at spelarar slit med å kome seg forbi fiendane; dei er rett og slett for gode til å slåst. Selskapet bak, Blizzard, forsikrar om at dei fiksar fleire hundre programvarefeil per dag.

    Gutt spiller World of Warcraft
    Foto: NIGEL TREBLIN / AFP