«Balkanisering vil si å dele opp et større rike i små, svake og lite selvstendige stater som ofte er fiendtlig innstilt til hverandre, akkurat som på Balkan på 1990-tallet – og på 1900-tallet». Slik forklarer Sylo Taraku begrepet balkanisering for sin 18 år gamle datter Donika. Det skjer i åpningskapitlet av den nye boken, «Balkanisering av Europa» med undertittelen «Hvordan populisme og innvandring splitter oss». Omtrent ved nasjonalismens seier etter første verdenskrig og dens nederlag etter den andre ligger starten på Sylo Tarakus fremstilling av en europeisk utvikling der han mener å kjenne igjen bekymringsverdige trekk fra sin egen bakgrunn i det tidligere Jugoslavia.
Sylo Taraku var 18 år gammel da han kom til Norge som flyktning fra et oppløst Jugoslavia og konfliktene i det vesle fødelandet hans, Kosovo.
Boken begynner og slutter i samtalen med datteren og dermed en generasjon som skal overta en verden i endring. Grepet er kanskje litt anstrengt i gjennomføringen, men interessant som innfallsvinkel til det alvorlige prosjektet og en grunnholdning hos Taraku: Vi må kjenne historien for å kunne lære av den. Men ikke slik historien kan bli fremstilt i hans gamle hjemland, der man kan snakke om slag i kampen mot det osmanske riket som om det skjedde i går.
Viktig, modererende stemme
Sylo Tarakus undersøkelse og gjennomgang av Europas historie de siste tiårene er omfattende, grundig og lett å følge. Flere av temaene er gjenkjennelige fra debattene etter valget av Trump, etter Brexit og høyrepopulismens parlamentariske fremgang – der den også har funnet vei inn i noen europeiske regjeringskontor. Taraku skriver med innsikt om arbeiderklassen og innvandrerne, Europa og islam, om sekularismens utfordringer, den vanskelige utvidelsen av EU, identitetspolitikk og det han kaller balkaniseringen av sannheten – falske og alternative nyheter og deres konsekvens. Bokens viktigste styrke ligger i helheten og den sammenhengende tanken forfatteren vil forfølge. Taraku er en skribent av det klassisk konstruktive slaget, en som tar argumentene i rekkefølge: på den ene siden og på den andre. Slik kan han håndtere masseinnvandring og migrasjon som eksisterende og virkelige problemområder der alle sider må tas alvorlig – også de menneskene og miljøene som føler seg truet og marginalisert. Prisverdig nok har Taraku forslag til løsninger det går an å forholde seg til.
Ingen, heller ikke nasjoner, bør tvinges til samarbeid om politikk de ikke ønsker, hevder Taraku. Det er interessant at den entusiastiske EU-tilhengeren advarer mot at kvotefordeling av asylsøkere i EU tillempes med hard hånd. Det kan nettopp bidra til å utløse en oppløsning av EU og dermed den balkanisering av Europa Taraku er bekymret for.
Taraku har lenge ment at nasjonalstatenes tid snart er forbi, men han har endret syn, skriver han. Nasjonalstaten står fremdeles sterkt, som garantist for demokratiet. Dette tvisynet og Tarakus evne til nøktern justering av sitt syn i lys av fakta og undersøkelser, er nettopp det som gjør ham til en viktig, modererende stemme i norsk samfunnsdebatt.
Passer for deg som
- gjerne leser nyanserte fremstillinger av virkeligheten
Flere anmeldelser fra NRK
I romanen «Ildhjerter» skriver Kamila Shamsie rasende om utfordringene med å være flerkulturell i en tid der det stadig oftere snakkes om oss og dem.
Når sjølvmordskandidaten møter krigssona tek ting til å skje, både med den ulukkelege og med dei krigsramma. At islandske Auður Ava Ólafsdóttir er nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen «Arr», er ikkje vanskeleg å forstå.
Norsk roman går inn i Kosovo og kjem ut med ei sterk historie om korleis krigen heng att i språket, i minnet og i «dette helsikes blodet». I Eirik Ingebrigtsens «Kvit bok mørk vinter» er kroppen tett på storpolitikken.
